Norge bør betale for doktorgrader i utlandet
IPostdoktor, OsloMet og University of Oxford forslag til nytt statsbudsjett omprioriterer den avtroppende regjeringen studiestøtten som gis til norske studenter i utlandet, fra universiteter i Europa og USA til land som Brasil og Sør-Korea.
Det som imidlertid går under radaren, er en urimelig og vanvittig feilinvestering: Doktorgradsstipendiater i Norge har vilkår i verdensklasse, mens stipendiatene i utlandet må ta regningen selv.
Urimelig og skadelig. Det er paradoksalt. Er du ambisiøs og ønsker deg en av verdens beste forskningsutdannelser fra Universitetet i Oxford eller Cambridge, står du igjen med en personlig gjeld på godt over en halv million kroner. Dette kommer på toppen av tidligere studiegjeld fra lavere grader.
Velger du heller å vaere stipendiat i Norge, tjener du derimot en halv million kroner i året, med fulle pensjonsrettigheter. Stipendiater kan derfor fint leve et komfortabelt middelklasseliv. Det er ikke rart at det er over 7000 doktorgradsstipendiater i Norge, mens det bare er omtrent 200 stipendiater i utlandet.
Denne forskjellsbehandling av stipendiater er urimelig og skadelig.
Forskningsutdannelsen ved de beste universitetene i verden er i en helt annen klasse enn ved norske universiteter. Når doktorandene returnerer til Norge, gjør de norsk forskning bedre, og det sikrer en helt nødvendig kontakt med internasjonale fagmiljøer.
Bedre alternativer finnes. Et bedre system ville vaere å gi doktorgradsstipend basert på den enkelte kandidats meritter og potensial, ikke institusjonen de er tilknyttet.
I et slikt system ville kandidaten selv kunne ta med stipendet til det forskningsmiljøet som er i stand til å gi best utdanning og oppfølgning, uavhengig om det er i Norge eller utlandet. Et slikt system ville vaere mer rettferdig, selektere bedre kandidater og øke kvaliteten på utdanningen kandidatene får.
I praksis er det imidlertid vanskelig å se hvordan vi skulle rangere alle doktorgradskandidater i et sentralisert system. Et godt alternativ er å trekke på utdanningsinstitusjonenes vurderinger og betale dem som blir tatt opp på gode doktorgradsutdanninger, enten det er i utlandet eller Norge.
Kan spare store summer. Noen vil innvende at det vil vaere sløseri om vi skal bruke ressurser på skolepenger på utenlandske universiteter. Men det er en korttenkt kritikk.
Det koster over fire millioner kroner å utdanne en stipendiat i Norge. Hvis en stipendiat skulle velge å ta doktorgraden i Oxford fremfor Oslo, ville det spare norske myndigheter store summer – selv om norske myndigheter hadde dekket skolepenger og livsopphold.
En annen innvending er at vi ikke bør bruke samfunnets midler på noe som er en investering i privilegerte menneskers inntektsevne. Hvis noen tar en grad på Universitet i Oxford og senere skaffer seg en godt betalt jobb, er det rimelig at denne personen betaler for sin egen utdannelse.
Men denne innvendingen gjelder like mye for finansieringen av stipendiater i Norge og all annen utdanning for den saks skyld. Den beste måten å løse problemet med at offentlige investeringer gir privat vinning, er økte skatter for de med høyere inntekter.
Bør sikre likebehandling. Hvorfor har vi ikke gjort noe med problemet?
Ett problem er institusjonelt. Det er Lånekassen som står for finansiering av doktorgradsstudier i utlandet, og deres misjon er, som navnet tilsier, å gi lån til studenter. Doktorgradsstudier klassifiseres imidlertid som forskning i Norge. Ansvaret for finansiering av doktorgrader i utlandet bør derfor flyttes til Forskningsrådet.
Hvilke forskningsutdannelser i utlandet bør gi rett til støtte? En mulighet er kun å støtte stipendiater ved de aller beste universitetene i verden. Det er imidlertid ikke gitt at vi bør gå så snevert til verks. Kvaliteten på forskningsutdannelsen ved mange norske universiteter er tross alt relativt lav i internasjonal sammenheng.
En bedre løsning er derfor å støtte norske stipendiater ved de fleste seriøse universiteter rundt om i verden. En slik ordning vil sikre likebehandling av stipendiater i utlandet. Det vil også gi større frihet til å velge forskningsmiljøer etter kvalitet fremfor kortsiktige privat-finansielle hensyn.
De som tjener aller mest på dette, er norsk forskning og det norske samfunnet.