Tarakus tall om flyktninger taler ikke for seg selv

Mange har misforstått formålet med å problematisere favoriseringen av ukrainske flyktninger. Det viser de siste ukenes debatt om forskjellsbehandling av asylsøkere til Europa.

Et godt eksempel er statsviter Sylo Tarakus kommentar til våre tidligere kronikker i Dagbladet og Aftenposten.

Engasjementet for syrerne var kortvarig. «Er det grunnlag for å hevde at Norge har vaert mer solidarisk overfor flyktninger fra Ukraina enn overfor dem fra Syria? Jeg tror ikke det», skriver Taraku og begrunner dette med tre forhold han hevder er «spesielt relevante»: 1. Norge har hittil tatt imot flere syriske flyktninger enn ukrainske. 2. Ukrainske flyktninger har fått midlertidig kollektiv beskyttelse, mens de fleste syrere fikk permanent flyktningstatus. 3. Det var minst like mye folkelig engasjement for syrere i 2015 som det er for ukrainere i dag – til tross for at 75 prosent av syriske asylsøkere var menn og flyktet fra en kompleks krig med mange aktører.

Det er mye å si om disse forholdene, men at tallene «taler for seg selv», som Taraku påstår, stemmer ikke. For eksempel refererer Taraku til antallet ukrainske flyktninger Norge har hentet gjennom europeisk samarbeid (5250), og ikke hvor mange regjeringen planlegger for å ta imot (45.000).

Videre sammenligner Taraku ukrainske flyktningers status og rettigheter utelukkende med syrere, og ikke for eksempel med afghanere, som i en årrekke er blitt utsatt for midlertidig opphold, deportasjon og internflukt til Kabul. Taraku glemmer også å nevne at det folkelige engasjementet for syrere var relativt kortvarig og fikk lite gjennomslag på politisk nivå.

I tillegg bygger Tarakus argumenter på en rekke diskutable antagelser: 1. At geografisk naerhet er moralsk relevant. 2. At det er vanskelig – og kanskje også mindre viktig – å ha empati med menn på flukt. 3. Og at konflikter utenfor Europa er for komplekse til at nordmenn kan føle politisk solidaritet eller ansvar.

Det siste til tross for at Norge har vaert en sentral deltager i flere av konfliktene som asylsøkere fra Midtøsten og Afrika flykter fra, gjennom både diplomati og militaere intervensjoner.

Stråmannsargumentasjon. Vår største innvending mot Tarakus kritikk er likevel at den bygger på en feilslutning. I likhet med de fleste andre som har kritisert forskjellsbehandlingen av flyktninger til Europa, har vi aldri argumentert for at vi må «dempe solidariteten med ukrainske flyktninger». Tvert imot understreket vi at norsk solidaritet med ukrainske flyktninger er «både viktig og riktig».

Her vil vi også presisere at måten europeiske land møter ukrainske flyktninger på, er et glimrende eksempel på hvordan asylinstituttet burde fungere for alle mennesker på flukt.

Ukrainske flyktninger får krysse landegrenser uten å bli møtt med vold, de er ikke blitt straffet om de ankommer uten gyldig identitet og reisedokumenter, de blir ikke sperret inne bak murer og piggtråder og blir ikke stigmatisert og mistenkeliggjort.

Norske myndigheter har også endret flere lover for å sikre at ukrainske flyktninger raskt kan komme i gang med arbeid eller utdanning. Dette er en solidarisk og verdig måte å møte flyktninger på. Den legger også grunnlag for god integrering.

Vårt argument er at vi bør møte alle flyktninger på denne måten.