Selvmordets anatomi
Med utgangspunkt i egne opplevelser behandles selvmordet – hva kan lede frem til det, hvordan kan man se det, og hva er følgene for de etterlatte.
«Fluer» er en slags reality for teater, med klaerne på. Dramaturgien er aldri påtrengende, men desto mer inntrengende. Den flyter som en stillferdig elv i naturen, finner sin egen vei, graver seg rolig ut en plass i jordbunnen, som selve teaterets nabo Akerselva gjør det – iallfall i tørkeperioder.
Så vet vi at en regnflom kan sette hele økosystemer i spill. Familie, jord og hus, traer og blomster – alt som er trygt og kjent, kan rives opp med roten og slynges ut av bane. Slik ingenting blir det samme mer når en naerstående tar sitt eget liv.
Du må snakke med noen! Scenegulvet er overstrødd med blomsterhoder i lyse nyanser. Assosiasjonene går til begravelser om våren. Tittelen «Fluer» henspiller kanskje på de irritasjonene fluer kan skape, de evig surrende, aldri hvilende insektene som lever på møkk og død.
Personene vi treffer her, er tålmodige over all forstand, men det brister for dem også, etter tur, når surret har boret seg tilstrekkelig langt inn i hjernen – i hverdagen, i jobben, i naere relasjoner. Ingenting blir det samme mer. Skjønt det kan bli bedre, noe annet og bedre gjennom forståelse og aksept.
Den innledende monologen fører frem til dette.
Are you all right? «Jeg vil bare dø,» sier en desperat ung Kris
Med Ferdinand Falsen Hiis, Deniz Kaya, Zoe Rodgers, Johannes Gjessing, Vivild Berg, Tord Kinge, Rafid Islam
Lys: Jon Olav Gulbrandsen
Grafisk design: Markus Langen
Produsert av Antiteateret og Det Andre Teatret tian. Han er blitt søvnløs, betaler ikke regninger, vasker seg ikke. Kjaeresten vil gjerne stå hos ham, men han har sagt det for ofte. Det brister for henne. Så sett i gang da! Get on with it! «Jeg venter til mandag. Vi skal jo i bryllup». Sønnen er blitt kontaktsøkende og klengete i barnehagen.
Vi hører de amerikanske klisjeene under den norske teksten, et par ganger virkningsfullt overlappende. «Går det bra?» «Are you okay with this?» «Er det greit for deg med dette?» Oppbygningen veksler mellom lengre monologer og korte øyeblikksbilder. Et av dem skildrer kostelig en audition med en skuespiller som slår knute på seg selv for å vise hvor tilpasningsdyktig han er.
Personlig, ikke privat. Selv om handlingen tar utgangspunkt i selvopplevde hendelser, blir «Fluer» aldri privat. Skuespillerne er erfarne, plastiske og samkjørte, også med det unge publikumet. De er ikke her for første gang, det viser samspillet mellom sal og scene.
Det er lite rom for rekvisitter, møbler eller alt det moderne mennesker fyller sine liv med etter mønster av Skeidar-katalogene. Men rommet er fylt til randen av følelser og åpne, nesten naive spørsmål som snubler i ring når det røyner på.
Hvordan skal et ungt menneske takle en forelders selvmord? Hvordan kan søsken se at psykosen naermer seg? Hvordan hjelpe? Hvordan be om hjelp, hvordan få hjelp – hvilken hjelp og når? Handler det om sykdom eller om grunnleggende mental feilmontering? Hvordan få den som er kortsluttet til å ta en påkrevet dusj? Til å spise? Sove? Hvordan få sove eller spise selv? Og etterpå: Hva er en pappa verd når det gjelder pasientskadeerstatning?
Programmet forteller at dette er den 20. forestillingen i Antiteaterets historie, men sier lite om de øvrige 19. Men det er nøye med å liste opp hjelpetelefonnumre.