«Top Gun: Maverick»: Fart og følelser
Lekker og velfungerende oppfølger etter 36 år.
lett å hugge ned hvis man ønsker det.
Men, og det er akkurat denne uforutsigbarheten jeg liker med film, for til tross for alle innvendinger og motforestillinger, klarer godt sammenskrudde filmer å snike seg forbi alarmsystemene mine (og våre). «Don’t think!» som de sier femten ganger i filmen. Og når jeg kommer meg over den kneika, må jeg bare innrømme at dette er en sabla godt sammenskrudd film.
Veldig god Miles Teller. Tom Cruise er Tom Cruise. Jeg har en god stund hatt problemer med å like ham, men han gir seg ikke. Han elsker fortsatt å kjøre motorsykkel fort uten hjelm, ta av seg på overkroppen og beherske farlig maskineri. Men han sjarmerer og leverer. Det skal mannen ha. Og en liten genistrek fra regissør Joseph Kosinski er å gi Miles Teller rollen som «Rooster», sønnen til «Goose» fra første film.
Teller er en knallgod skuespiller. Han spiller for eksempel i Damien Chazelles «Whiplash» som etter min mening er en av de beste filmene fra de siste ti årene. Konflikten mellom Maverick og Rooster, som går på om det var Mavericks skyld at
Goose døde, og på at Maverick hindret karrieren til Rooster for å beskytte ham, kunne ha blitt en smeltedigel av floskler, men den vris friskt på, og løfter seg skikkelig mot slutten.
Dyktige folk. Det er mye fra de siste 36 årene som skal bakes inn i fortellingen, men det blir ikke så baktungt som det kunne ha blitt. Den siste halvtimen er rett og slett lekker. For hvem redder livet til hvem, og hvorfor, og hvordan skal de komme seg ut av en tilsynelatende umulig situasjon? Som manusforfatter syns jeg det er smart gjort.
I tillegg får vi genuint vellykkede actionsekvenser, et gjensyn med Val Kilmer, 80tallsmusikk, Ed Harris og John Hamm som gretne overordnede og dessuten en verden som er trygg siden USA passer på oss alle. Det er en koselig drøm.
Kjaerlighetshistorien med Jennifer Connelly er litt påklistret, men pokker heller, alt dette er påklistret, men det er påklistret av dyktige folk, og det gjør hele forskjellen. Det vil forundre meg om denne filmen ikke klarer å lokke mange til kinoene.