Hvorfor drar ukrainske forfattere til fronten?
Helt fra starten av den fullskala russisk-ukrainske krigen har mange ukrainske forfattere dratt til fronten for å kjempe. Ikke for å gjøre tjeneste i staben, i heimevernet eller frivillige organisasjoner, men nettopp i den kjempende hæren.
Poeter og prosaforfattere, litteraturvitere og oversettere. Vi skal ikke nevne alle ved navn, selv om det ikke er hemmelig. Av og til legges det ut lister på nettet over vår tids helter, de som «bruker pennen som bajonett», slik man uttrykte det i sovjettiden.
Hva kaller forfattere til krig? Hvordan kan man forresten se hvem i hæren som er forfatter? Det var lettere før. Da kampen mot «nasjonalismen» raste i Ukraina, ropte partisjefene fra talerstolen i rene Krusjtsjov-stil: «Gi meg listen over dem som abonnerer på «Litteraturens Ukraina», og jeg skal forsikre dere om at de alle sammen er ukrainske nasjonalister!» Men det er ikke dette faktum som kaller forfattere til krig. Så hva er det?
Det kan uansett være på sin plass å oppklare at det er en kategori av intellektuelle. Eller i det minste mennesker som tenker på Ukrainas fremtid. Hvordan arter den seg for en tenkende ukrainsk humaniorarepresentant?
Han vil som regel råde over en fantasi over middels, og han kan lett forestille seg hva som venter ham om det kommer en russisk okkupasjonsmakt i Ukraina. Erfaringen viser at dette vanligvis betyr en fullstendig avskaffelse av alt ukrainsk på det okkuperte territoriet.
Og det er logisk sett fra Russlands side. For en hvilken som helst aggressor – hva skal de med en fremmed kultur på sine (tilranede) områder? Det er lenge siden det ble slutt med å leke «vennskap mellom folkene» og en felles «kulturens vugge». Aggressorens mål er som kjent ikke å bygge en ny fellesnasjonal sovjetunion, men et eget (utelukkende «russisk») imperium. Det er fullkomment forståelig geopolitikk, ikke sant?
Bedøvet av propaganda. Det er forresten ikke forståelig for alle. Og det kan man også forklare. I 70 år brukte sovjetmakten «kryssbestøvning» på sine landområder, ikke bare for å rote sammen tankene i hodet på den jevne borger som ble bedøvet av propaganda, men også for å blande alle de «små folkeslagene» i statens felles smeltedigel.
Det ble bosatt utallige russere i ukrainske områder, og det ble oppfordret til blandede ekteskap. På denne måten avlet man frem frivillige «skjulte agenter» – representanter for russisk kultur på fremmed jord. I tillegg til språkbærere, som dagens russiske statspropaganda erklærer må beskyttes av «spesialoperasjoner». I denne perioden måtte ukrainerne på sin side rømme til de russiske kulturelle sentrene, Moskva, Petersburg og andre byer, fordi deres egen kultur var blitt kunstig kastrert gjennom masseundertrykkelse.
I sovjettiden ble denne nevnte krysningen gjort gjeldende også for dem i hæren. Soldater fra de asiatiske republikkene ble sendt til fjerntliggende steder i Sibir, og de fra Baltikum ble sendt til steppene ved Volga og øst for Ural.
❝ Erfaringen viser at dette vanligvis betyr en fullstendig avskaffelse av alt ukrainsk på det okkuperte territoriet.
Resultat av Stalins vennskap. Hvordan var så ukrainske forfatteres erfaring med krig i sovjettiden? For det første oppfattet de krigen mellom Sovjetunionen og Tyskland som en mulighet til å frigjøre sitt hjemland fra sovjetisk okkupasjon. Den startet i Ukraina med den såkalte «oktoberrevolusjonen». I den vestre del av landet var okkupasjonen et resultat av Stalins vennskap med de tyske imperialistene og delingen av Europa i 1939.
Vest-Ukraina ble sovjetisk, og nærliggende områder ble tyske. Dette godtok Europa. Det var derfor ukrainske forfattere i mengder deserterte fra den sovjetiske hær og vendte hjem. «Hvem er det vi skal forsvare?» spurte de. «Er det de mørke og skrekkelige kreftene som gjennom alle tider har villet tilintetgjøre mitt folk?» De takket til og med krigen for at den hadde gitt dem kraft til å gjøre opp med den sovjetiske fortiden da bolsjevikenes røde terror hadde herjet vilt.
Fremfor alt i kulturen, for i Ukraina før andre verdenskrig ble hovedmengden av skapende intelligentsia fullstendig tilintetgjort.
De som ble igjen, var de som enten holdt seg skjult og ikke skrev, eller de som åpent støttet sovjetmakten innen litteratur og kunst.
Ukrainsk kultur ble gjenskapt. I den pe
rioden av andre verdenskrig da tyskerne inntok Ukraina, gjenskaptes ukrainsk kultur for en viss tid. Det ble åpnet skoler og teatre, det kom ut aviser, og det ble utgitt bøker.
I Kharkiv i 1942 ble det til og med organisert en kongress for ukrainske forfattere. Det viste seg helt uventet at det i denne byen bodde ganske mange barn av poeter og forfattere som var blitt undertrykt i 1930-årene. Disse hadde, fordi de var slektninger av «folkefiender», ikke rett til evakueringsbevis og ble derfor værende i byen. Noen serverte i spisesalene, andre arbeidet som maskinskriversker i byledelsen, og noen var medarbeidere i lokalavisen. Da de tyske troppene trakk seg ut av Ukraina i 1943, forlot alle disse sine hjemsteder og ble fraktet under organiserte forhold til Vesten.
Senere ble det opprettet «sovjetisk» og «amerikansk» sone i Tyskland, og i denne andre sonen ble barna til undertrykte og forfulgte ukrainske forfattere plassert, sammen med alle litterater som hadde forlatt Ukraina.
Forfatterne ble evakuert. Nettopp takket være dette ble den ukrainske historien og kulturen fra disse årene bevart.
Forfatterne som ble evakuert til Europa, emigrerte etter hvert til ulike land – fra Amerika til Australia – og brakte med seg forfatterarkiver som den dag i dag brukes av forskere som kommer reisende fra Ukraina. Egentlig kan man si at det ene og alene er takket være denne evakueringen av ukrainske forfattere til Vesten under andre verdenskrig at det dannet seg en ukrainsk diaspora.
Det ble tatt vare på ukrainske og ikke sovjetiske tradisjoner innen forskning og kultur.
Selvfølgelig kjenner ikke alle i Ukraina til dette. Men dagens ukrainske forfattere vet bedre enn noen andre hvor dypt dette spørsmålet stikker, og det skyldes ikke minst den undervisningen som gis nå.
Der har man allerede i lang tid tatt for seg både «Den henrettede renessansen» (alle forfattere, kunstnere og andre ukrainske intellektuelle som ble systematisk drept av sovjetregimet i 1920- og 30årene), og Holodomor i Ukraina i 1931-32, iscenesatt av Kreml.
Vladimir Vakulenkos grusomme skjebne. Allerede i starten av krigen var fremtidsperspektivene for forfattere dystre. Vi husker de russiske styrkenes terror overfor innbyggerne i Irpen og Butsja. Ukrainske forfattere husker også en kollega som ble drept – barnebokforfatteren Vladimir Vakulenko, som var alenefar for en ufør sønn. Etter at byen hans ble okkupert av den russiske hæren i begynnelsen av krigen, forsvant Vakulenko sporløst for siden å bli funnet torturert og drept i en grav sammen med mange andre.
Akkurat som andre forfattere i Ukraina visste han hva slags skjebne som ventet ham. Vakulenkos far forventet at «befrierne» ville vise humanisme og trodde at okkupantene ikke ville røre dem – en ufør gutt i familien, de var ikke militære, men sivile. Men Vakulenko visste på forhånd alt sammen. Derfor grov han ned manuskriptene sine og dagboken sin under et tre i hagen. Disse ble funnet av den ukrainske hæren etter befrielsen og er nå under produksjon for å bli trykket i Ukraina.
Vakulenko var aktiv og arbeidsom, skrev mye og holdt foredrag, utga en publikasjon og organiserte forfattermøter. Telefonsamtalene med ham pleide å vare i flere timer. Han levde for den ukrainske litteraturen, men det var også den han døde for.
Frykter at de går til grunne. Ut fra alt dette, hva er det som får ukrainske forfattere til bevisst å delta i krigen? Hvis de ikke forsvarer landet, vil de selv gå til grunne. Alle andre kan fortsette å leve, selv under okkupasjon, så lenge de godtar at fienden har makten. Slik var det i Ukraina i landets sovjetiske fortid.
Egentlig har jo krigen i dag frisket opp vår historiske hukommelse, og ikke bare forfatternes. Mønsteret har vist seg å være enkelt som alltid. Hittil har det i Ukraina stadig pågått debatter om hva andre verdenskrig betydde for Ukraina helt i starten. I en imperialistisk kontekst (og det gjelder den dag i dag) feires den sovjetiske hærens «frigjøring» av de ukrainske landområdene som var inntatt av den tyske hæren.
I en ukrainsk kontekst var det ikke noen «frigjøring», men en tilbakevending til nok en sovjetisk okkupasjon.
Denne okkupasjonen varte i Ukraina fra 1918 til 1991, og dette er ennå ikke erkjent på statlig nivå.
Fienden vil som kjent først av alle tilintetgjøre humanister som kjenner sin historiske fortid. Forfattere, poeter, oversettere og andre «tankenes herskere». Man kan innføre okkupasjonsmaktens lærebøker i skolen, forby landets språk og avlyse den nasjonale historien sammen med nasjonen. Men den som husker, kjenner og viktigst av alt, analyserer og overfører historien til massene. De lar seg ikke forandre. Slik kan okkupanten bare tilintetgjøre, men vil aldri klare å kneble sannhetens ord.