Alt som puster, har verdi

To brødre i Dehli bruker livet sitt på å redde svartglenter. Slikt blir det Oscarnominasjon av.

Brødrene Saud og Nadeem fant en skadet glente mens de lekte i nedkjørte og hardt prøvede Wazirabad i Dehli, India. De tok fuglen til et fuglesykehus, men fikk beskjed om at sykehuset ikke behandlet fugler som ikke har vegetarisk diett. Glenter er rovfugler. Guttene har siden da viet tiden sin til å redde svartglenter.

I det urbane miljøet i Dehli skades disse fuglene hele tiden. Sammen med en mengde andre dyr har de forsøkt å tilpasse seg menneskesamfunnet. Brødrene estimerer at de flere titusener av svartglenter i Dehli spiser opptil femten tonn matavfall i måneden. Det allerede grotesk store søppelfjellet i utkanten av byen ville vært himmelhøyt uten disse fuglene.

For å finansiere virksomheten, driver brødrene med såpedispensere ved siden av. Men levekårene er harde, både for fugler og mennesker. Miljøutfordringene i Dehli er massive. Luftmålerne når rødt nivå store deler av tiden, og det er direkte skadelig å oppholde seg utendørs.

Fuglene blir nødt til å være kreative for å overleve. For eksempel har de lært seg å legge sigarettsneiper i reirene sine, for de har oppdaget at det holder parasitter unna.

Høyt nivå. Shaunak Sens dokumentarfilm klarer å fange inn både den miljømessige katastrofen som Dehli er, og den helt utrolig selvoppofrende godheten i brødrenes prosjekt.

Stilen er forsiktig observerende. Kameraet beveger seg blant fugler, dyr og insekter i Dehli og rundt i brødrenes arbeidslokaler, hvor de også bor, med barn, koner og øvrig familie. Noen ganger i året flommer vannet inn i kjelleren, og de må gå på mursteiner med sine esker med skadede glenter, som hele tiden kommer inn. Brødrene jobber fra morgen til sen kveld.

Bruk av musikk og Sauds og Nadeems fortellerstemmer om alt fra evolusjon til kjærligheten deres til glenter, løfter filmen opp på et nivå hvor det føles helt riktig at den nå er Oscarnominert for beste dokumentar. Den vant en rekke andre priser i 2022. HBO har kjøpt de globale rettighetene.

En flom av glenter. En artikkel i New York Times forandrer alt for brødrenes virksomhet. De får oppmerksomhet og dermed finansiering som gjør dem i stand til å bygge det fuglesykehuset de alltid har trengt, og som de skulle ønske moren deres hadde fått oppleve.

Assistenten deres, Salik, er den som tar taxi rundt i byen og henter skadede fugler som folk har innrapportert. Pågangen er massiv. En kveld hvor de allerede er utslitte, kommer det inn ytterligere tjueåtte fugler. Ødelagte vinger. Beinsykdommer som gjør at fuglene ikke kan stå. Men brødrene er utrettelige. Saud sier at glentene har reddet ham mer enn han redder dem.

Et helvete. Filmen gjør mer inntrykk enn de mange titall naturfilmer som hele tiden ruller over skjermene våre, og som viser fantastisk natur med en advarsel i parentes mot slutten om at den holder på å forsvinne.

«All that Breathes» viser hva som skjer når vi mennesker utbrer oss i en slik grad at det ikke blir plass igjen til alle dem som var her før oss. Alt som puster, har verdi og må kontinuerlig hjelpes og reddes.

Hundrevis av glenter faller ned fra himmelen daglig. Søppelet flyter i gatene mens nasjonalistiske politikere agiterer, og hinduer angriper muslimske boligområder. Et bedre bilde på total ubalanse er det nesten vanskelig å tenke seg. Dehli fremstår som et helvete for både mennesker og dyr.

Filmen kommer neppe til å bidra til noen strøm av turister til akkurat dette området av India, men kanskje kan den få noen av oss til å tenke på at handlinger har konsekvenser. Og på at enkelte bruker livet sitt på noe som ikke først og fremst handler om penger.