En underlig britisk skandale
Matthew Macfadyen er briljant i miniserien om en bisarr forsvinning.
Av og til overgår virkeligheten faktisk fiksjonen. Historien om John Stonehouse er et kroneksempel.
Fans av «A Very British Scandal», engelsk 70-tallskoloritt og bisarr politikk bør finne frem play-knappen. Matthew Macfadyen er i karismatisk form. Stonehouse er blitt en fin miniserie.
Forfalsket sin egen død. John Stonehouses politiske karriere kollapset på tidlig 70-tall. Dette var etter han skulle ha spionert for Tsjekkoslovakia siden 1962. Slik finansierte han et fjongt dobbeltliv.
Da Stonehouse vasset ut i Miamis blå bølger i 1974, startet den underligste politiske skandalen du kan tenke deg. Den tidligere ministeren la igjen pass, klær og håndkle på stranden. Han svømte til nabostranden. På falskt pass forsvant han til Australia. John Stonehouse forfalsket sin egen død. I England satt kone, tre barn og en elskerinne.
De tre episodene forteller om Stonehouses fremgang, forsvinning og tilbakekomst.
Macfadyen briljerer. Matthew Macfadyen er perfekt i rollen som John Stonehouse. De fleste kjenner ham som Tom i Succession. Der har han herjet med naiv sjarm og arrogant uvitenhet i tre sesonger. Som John Stonehouse bruker han samme kvaliteter.
Macfadyen briljerer som stiv, klumsete engelsk politiker som ler for høyt av egne vitser og tror på egne løgner. Han gjør Stonehouse underlig menneskelig. Både da han våkner opp på en benk i en park eller når han leverer slagkraftige taler i underhuset.
Tidskoloritten er dus, varm og fuktig 60/70-talls. Klær, interiør, hårsveiser og røykekontor er en ordentlig oransje-fest for øynene. Macfadyen blomstrer midt på denne lekre scenen. Når Stonehouse av og til beveger seg sakte, holder Macfadyen alene interessen oppe.
Der serien ofte kunne trengt et manus som interesserte seg for menneskene rundt ham, kompenseres det med å bruke Macfadyen for alt han er verdt.
Interessant psykologisk grep. Psykologisk er serien interessant. Den vil forklare hovedpersonens svik på hans egne premisser. Stemmer det at han begikk et «psykologisk selvmord» ved å ta livet av den gamle John Stonehouse fordi han følte seg mentalt bankerott? Sannsynligvis var han bare en typisk lystløgner, men det kler serien at den søker empati med avhopperen.
Det hadde rett blitt kjedelig om den litt stakkarslige fyren hadde blitt sablet i manus. Det mest formildende med John Stonehouse er nemlig at han ikke er veldig smart.
Jeg ville trodde en fyr som klarer å arrangere sin egen død, har noen intelligent over seg. John Stonehouse fremstår likevel B-gjengen-aktig i sin rørete kriminalitet. Det gjør serien til mer komedie enn thriller.
Formen passer når historien skal nå et internasjonalt publikum som ikke kan den så godt som britiske seere. Da hjelper det at John Preston har jobbet frem manus. Preston laget de godt fortalte sesongene av «En britisk skandale» som NRK har hatt suksess med. «Stonehouse» bør kunne treffe publikumet som gjorde Prestons saftige tabloidserier til norsk suksess.