Skammen ved å være nysame

Med rasende innestemme skildrer Mats Jonsson hvordan familien hans ble utsatt for et kulturelt folkemord.

IJoachim Triers film «Verdens verste menneske» (2021) gjøres det narr av en ung kvinne i Oslo som oppdager at hun er 3,1 prosent same. Hun har tatt en DNA-test på nett og drar på telttur til Finnmarksvidda for å komme nærmere sine røtter og styrke sin nye identitet.

Samme år som filmen kom, publiserte Mats Jonsson sin mektige, selvbiografisk slektsroman, «Da vi var samer». Her skildrer forfatteren skammen ved å sitte og regne ut hvor mange prosent same han er.

Han regner ut at han antagelig er nærmere halvt samisk, men skriver at han gjør «noe forbudt». Slike utregninger ble nemlig tidligere brukt av den svenske staten og samiske purister. Jonsson føler seg «skitten, som en rasebiolog».

Samtidig er han kommet til et punkt der han er så fortvilet over at hans kulturarv har vært skjult for ham, at han trenger et tall å forholde seg til.

Farfars hemmelighet. Mats Jonsson (49) er oppvokst i Kramfors, ved kysten i Midt-Sverige. Først da farfaren døde, åpnet familien laupen hans (en kiste i tre), som hadde vært forbudt å røre. Der lå papirer som fortalte at farfaren var reineier som ung. Slekten var skogsamer og hans morsmål umesamisk, men alt dette ble holdt hemmelig for etterkommerne.

For Mats Jonsson blir det starten på arbeidet med denne boken. Han ønsket å finne ut hvorfor familien sluttet å være samer. Og hvorfor har de visst så lite om sin egen historie?

Noen lyspunkter. «Da vi var samer» ble nominert til Sveriges gjeveste litteraturpris, Augustprisen, i 2021.

Det er en storslått, grafisk roman på 350 sider, der Jonsson fletter sammen sin egen familiesaga med hele historien til samefolket. Han går flere tusen år tilbake og forteller hvordan samene har hatt ulik status og rettigheter opp gjennom årene. Alt er ikke like mørkt.

På 1600-tallet ble samenes rettigheter forbausende sterke, ifølge forfatteren. Blant annet eide de landet sitt med fulle jaktrettigheter. De betalte også lavere skatt enn bøndene og slapp militærtjeneste.

Den svenske staten var tjent med at det bodde samer i grensetraktene, som et vern mot Norge og Russland. De var også viktige bidragsytere til transport og handel.

Men etter hvert ble samenes boområde og levesett fortrengt. Forfatteren skriver at «undertrykkelsen kulminerte svimlende nær vår egen tid». Jonsson gir eksempler på etnisk rensing, religionsforfølgelse, tyverier av enorme landområder og straff for å snakke samisk på skolen.

Få samiske kilder. Som kildegrunnlag har Jonsson brukt blant annet doktoravhandlinger, rettsprotokoller og kirkebøker. Men han er frustrert over hvor vanskelig det er å finne samiske kilder langt tilbake i tid. Det henger igjen sammen med undertrykkelsen og mangel på et eget skriftspråk.

Jonsson har tidligere skildret livet sitt i seks grafiske romaner. I «Da vi var samer» er alle tegningene svart-hvite. Streken er enkel og fyndig. Men ansiktsuttrykkene er ikke alltid så detaljerte at de virker selvforklarende. Av og til er det også krevende å følge med på tidshoppene.

Noen sider med leksikalske fakta er tettpakket. Rutene er små, mens de massive tekstblokkene er skrevet med blokkbokstaver, slik at sidene gror sammen.

Saklig tone. Historien er mest levende når Jonsson selv er til stede med en tydelig fortellerstemme og fortolker opplysningene han finner. Generelt er tonen saklig, fremført med innestemme. Men på et tidspunkt brister det. Jonsson skriver:

«Det finnes et navn på det den svenske staten har gjort mot skogsamene. Og det navnet må skrikes ut. Kulturelt folkemord.»

Jonsson strekker seg noen ganger langt for å tone ned raseriet over hvor ille ting har vært, blant annet da han skildrer hvordan samehets har fått passere i offentligheten inntil ganske nylig.

Litt oppgitt ser han på et humorinnslag på TV4 i forbindelse med samenes nasjonaldag i 2014. Den kjente komi

keren Robert Gustafsson var utkledd som same og kalte seg Herti Salo. Denne karikaturen snakker uforståelig svensk og virket beruset. Han oppfører seg barnslig og pornofiksert.

Da jeg klarte å spore opp innslaget på internett, slo det meg at det egentlig er mye verre enn Jonsson gir inntrykk av i boken. I virkeligheten er TV-innslaget en sjokkerende pinlig utdriting av et folk. Det kunne neppe vært vist i dag.

Samisk bølge. Jonsson beskriver stemningsskiftet som har vært rundt samisk kultur de siste få årene. Han er selv en del av en bølge med nordiske kunstnere som får anerkjennelse for å fortelle om besteforeldregenerasjonen, de som måtte gi opp sin samiske identitet.

Hans kolleger Linnea Axelsson («Aednan», 2018) og Elin Anna Labba («Herrene sendte oss hit», 2020) har begge vunnet Augustprisen i Sverige.

Jonsson påpeker at det ikke er noe nytt at slike bøker skrives. Det nye er at majoritetssamfunnet bryr seg om dem. Likevel er han nedstemt.

For selv om kulturen nå hylles, gjøres lite for at landområder som ble tatt fra samene av kirken og staten, tilbakeføres til dem. At gruvedrift, avskoging og vindmølleparker stoppes.

Mats Jonsson har skapt en opplysende, fengslende og sår fortelling om hvordan det kan være å oppdage sin samiske identitet.