Sykt skummelt

Bret Easton Ellis fôrer dine nye mareritt i den adrenalinfremkallende college-thrilleren «Skår». Men noe sårt og ekte dirrer under overflaten.

Tretten år etter forrige romanutgivelse er amerikansk litteraturs «enfant terrible» Bret Easton Ellis ute med romanen «Skår».

Hvis du er en av dem som ble frastøtt av hans mest kjente roman, «American psycho» (1991), møter du kanskje den nye mursteinen med en viss skepsis.

Det er det grunn til. I hvert fall hvis du er en skvetten type, eller er ømfintlig for grafiske sexscener og beskrivelser av torturerte dyr og mennesker.

«Skår» er til tider ekkel. Men der den harde og kalde satiren «American Psycho» ikke avdekket noe ekte om hovedpersonen Patrick Bateman, pløyer denne romanen dypere.

Den er også langt mindre grovkornet og fremstår som en hybrid av en psykologisk thriller og en dannelsesroman.

Marerittmateriale. Likevel. Boken er noe av det skumleste jeg har lest på lenge. De skitne klærne i vaskekjelleren får ligge i fred på kveldstid. Når jeg hører nabobikkja bjeffe ute i hagen, regner jeg med at det enten er massemorderen «Tråleren» eller de neddopede og spinnville hippiene fra sekten «Dødsrikets ryttere» fra boken som prøver å kidnappe den.

LA var et mørkt, mørkt sted på begynnelsen av 80-tallet. I hvert fall hvis vi skal tro Bret Easton Ellis. De som kjenner Ellis debutroman «Under nullpunktet» (1985), som han ga ut som 21-åring, vil kjenne igjen både tidsalderen, stedet, stemningen og folkene.

I «Skår», som i debuten, er musikken, merkeklærne, hushjelpene, badebassengene, drinkene, dopet og ikke minst de høyst nødvendige glassene med valium, kjennetegnene til både et sted og en tidsalder. I LA i 1981 bruker vi hverandre. Barn, som voksne. Vi knytter ikke nære bånd. Vi viser ikke hvem vi er.

Det som lenge fremstår som nok en tungtpustende highschool thriller, lar oss etter hvert skimte noe sårt og melankolsk, og veldig ødelagt, bak fasaden til den 17-år gamle hovedpersonen Bret Easton Ellis.

Han bruker sitt eget navn og sitt eget oppvekstmiljø, som han har gjort før. Dette er den første av hans romaner som åpent tar for seg problemer knyttet til å være bifil, eller kanskje helst homofil.

Ellis, som i alle år har svart ambivalent på spørsmål om legning, og lekt med både journalister og lesere, tar her skrittet ut av skapet litterært. Det synes jeg er vellykket og interessant – men jeg tror han har mer inne.

Sitt eget speilbilde. Romanen leker altså med å være selvbiografisk, fortalt i første person sett med tilbakeblikk fra den voksne forfatteren. Det er meta så det holder, og forfatterens image som «mørkets fyrste» nevnes tidlig i boken:

enkelte oppdaget til sin forbauselse at forfatteren av American Psycho egentlig var et vennlig vrak, kanskje sympatisk, til og med, og langt fra den likegyldige nihilisten mange tok meg for å være ...

I tillegg er «Skår» en roman som er tett forbundet med forfatterens tidligere romaner. Dette har Ellis til felles med Stephen King, et av hans litterære forbilder, og i en nøkkelscene ser den unge Ellis nettopp på «The Shining» på kino i LA.

Boken ble for øvrig først delt som opplesninger på Bret Easton Ellis egen podkast i 2020 og 2021, noe som kanskje også bidrar til den muntlige og ordrike bekjennelsesfølelsen.

Det slentrende språket kler den unge hovedpersonen, som er nok en notorisk upålitelig forteller. Tonen er godt ivaretatt i Henning Kolstads oversettelse.

Det som er Kolstads styrke, etter min mening, kreativiteten, slår av og til over i overdrivelsen. Som der den fulle moren til Ellis’ kjæreste skjeller ut sin hardt skadede