Ukonsentrert om konsentrasjonsproblemer
Johann Hari har truffet tidsånden, men sparker i alle retninger.
Få journalister har klart å komme så sterkt tilbake etter plagiatskandaler som engelske Johann Hari.
Den tidligere Independent-kommentatoren ble tatt for å ha fabrikkert en mengde sitater i 2011, og også for å ha skrevet stygge ting om andre skribenter på Wikipedia-side deres.
12 år etter er han utrolig nok en bestselgende sakprosaforfatter, med to suksessfulle bøker om krigen mot narkotika («Chasing the Scream», 2015) og en om depresjon og (feil) medisinering («Frakoblet», 2019).
Stor debatt. I «Stjålet fokus» treffer Hari tidsånden igjen. Etter tiår med internettoptimisme har debattene rundt nett- og mobilbruk blitt stadig flere og kritikerne mange. Bare i Norge har Bjørn Gabrielsen, Gaute Brochman og Lena Lindgren satt dagsordenen.
I motsetning til sine norske kolleger, har Hari en ganske så selvtilfreds og skrytete stil.
Gjennom boken blir det jevnlig påpekt hvor mange forskningsrapporter han har lest, og hvor mange eksperter han har intervjuet.
Sprikende punkter. Utgangspunktet i «Stjålet fokus» er at vi har mistet vår evne til å konsentrere oss godt. Deretter finner Hari tolv årsaker til det.
En av årsakene er internettet, så klart, men også usunt kosthold, forurensning, stress, dårlig søvn og mer abstrakte grunner som «avbrutt tankeflukt» og «flytstadiene lammes».
Ja, boken er «all over the place», for å si det på godt norsk, og det er både en styrke og en svakhet.
Fordelen med å favne så bredt er at Hari tross alt kommer over mye nyttig kunnskap og påpeker problemområder i vår moderne hverdag.
Svakheten ligger i at dette oppleves som et potpurri av ulike temaer og at han like gjerne kunne kastet andre emner opp i den potten.
Og kan han i det hele tatt fastslå at vi har mistet konsentrasjonsevnen? Litt gjemt her og der i teksten innrømmer han både at det ikke finnes god nok forskning på dette, og at munker for tusen år siden også klaget på konsentrasjonsvansker.
Flere kritikere har påpekt feilaktig sitering av forskning og overdreven bruk av svært små studier i «Stjålet fokus». Men ikke plagiering denne gang.
Eve Marie Lunds oversettelse flyter godt og jeg har fått en rekke øyeåpnere. Den største innsikten var at det å svare på en epost, ikke bare koster deg de fem minuttene.
Hjernen trenger mye lengre tid til å komme seg tilbake der den var. Alle mine daglige femminutters avbrekk utgjorde til sammen timer med tapt fokus.
Inspirert av boken, begynte jeg å jobbe etter klokken og ikke tillate noen avbrytelser før en definert tid var gått. Resultatet har vært helt sjokkerende positivt for arbeidsflyten!
Et annet sympatisk poeng i boken er at Hari ser disse problemene i et klasseperspektiv og derfor mener de må løses kollektivt.
Slik legger boken grunnlag for mange produktive samfunnsdebatter. For Hari viser med «Stjålet fokus» at han har strålende journalistisk teft, men noen vitenskapsmann er han ikke.