Følger sin egen suksessoppskrift
Tydelige karakterer, klar moral og en dæsj romantikk slår ikke feil hos Jojo Moyes.
Denne uken lanseres Jojo Moyes nye roman verden over. Den britiske underholdningsforfatteren er oversatt til 46 språk og har solgt rundt 40 millioner bøker. Det sier sitt at tre av romanene hennes har vært inne på bestselgerlisten til The New York Times samtidig.
Også her til lands er hun superpopulær. Ifølge forlaget har samtlige av Moyes' bøker siden gjennombruddet «Et helt halvt år» (på norsk i 2013), gått rett til topps på salgsstatistikken.
Et fenomen, altså. Men hvorfor elsker folk Jojo Moyes? Drømmescenarioet hadde vært å oppdage at min instinktive motvilje var grunnløs, og at forfatteren har mye å fare med.
Den oppdagelsen har jeg til gode. Med litt velvilje kan jeg likevel forstå at bøkene hennes når bredt ut.
Forvekslinger. Opplegget i årets roman er en forvekslingshistorie. En bag med et par høyhælte, røde designersko blir forbyttet på et treningssenter. Hun som eier bagen, er rik, sofistikert og uforskammet, hun som får den med seg, er velmenende, pengelens og forsagt.
Og ja, disse to kvinnene, Nisha og Sam, skal naturligvis begge få en lærepenge og bli en bedre utgave av seg selv, som det heter.
For å stave det ut: Den ene skal få vite et og annet om livets ekte verdier, den andre skal få mot til å hevde sin rett.
Som i tidligere romaner kjører Moyes hardt på motiv som kjønn og klasse, tydelige karakterer det er lett å identifisere seg med, og en dæsj romantikk. Varme, sjarm og et snev av humor er jeg også i stand til å identifisere.
Hele veien vet man akkurat hva man får. Og kanskje er det en glede å finne ut at det man tror skal skje, faktisk gjør det. Det er trygt og godt og totalt harmløst.
Et paradoks. I en tid da utdanningsnivået her hjemme aldri har vært høyere, satser forlagene stadig mer på underholdningslitteratur og «feel good». Gyldendal for eksempel har en egen avdeling som jobber med slike titler.
Hjelpen de får fra sosiale medier, er ikke ubetydelig. Eller – det er vel nettopp sosiale medier som er grunnen til satsingen. De fleste bokhandlere har nå separate hyller med bøker som trender på BookTok (et undersamfunn av TikTok).
«I dine sko» vil neppe trende på BookTok, som først og fremst er en kanal for romantiske titler skrevet for unge. Årets utgivelse er snarere en roman som er tilpasset middelaldrende kvinnelige lesere. Og dem er det mange av.
Dette publikummet vil muligens sette pris på at Moyes er ute i et oppbyggelig ærend, der den feministiske agendaen blir annonsert med ropert:
«Nisha kan knapt huske noe tidspunkt i livet da hun ikke har vært sint, men nå er det som om hun har fått øynene opp for at bare det å være kvinne innebærer – på myriader av ulike måter – at en har elendige kort på hånden, en hånd som ingen andre engang anerkjenner.»
Søstersolidaritet. Hovedmotstanderne i denne romanen er da også to karikerte, ondsinnede jævler av noen menn. Dem er det ikke håp for.
Kvinneskikkelsene slutter seg på sin side sammen i et fellesskap av søstersolidaritet for å hevne uretten som er begått mot både Nisha og Sam. De finurlige planene til tross, direkte spennende blir det aldri. Det ville hjulpet om Moyes hadde strammet kraftig inn på en tekst på rundt 500 sider.
En prøvelse. For min del må jeg tilstå at det var en tålmodighetsprøve av de sjeldne å lese «I dine sko». Ikke blir jeg underholdt, og ikke blir jeg spesielt glad over å skjønne at det jeg har tenkt hele veien, viser seg å stemme.
Men hvis hensikten med å lese en bok er å unngå å bli urolig eller å tenke nye tanker, fungerer «I dine sko» perfekt. I turbulente, uoversiktlige tider trenger man kanskje mer enn noen gang den forutsigbarheten underholdningslitteraturen har å tilby.