Et tannløst gjensyn
Ricochets etterlengtede comebackalbum innfrir ikke forventningene.
Omsider er Ricochets tilbake. Deres fjerde fullengder er også gjengens første album på 17 år. Et for mange etterlengtet comeback fra et av landets sterkere rockeband. Men singlene har ikke gitt de helt store forhåpningene. De har vært litt tamme, rett og slett. Dessverre overbeviser ikke albumet heller. Det er noen gode låter i samlingen, men disse redder ikke helhetsinntrykket av at dette er en skive som kunne trengt mer tid i ovnen.
Lite særpreg. Kalaset åpner greit nok. «Time to Go» holder seg i det seige hjørnet med store riff og smygende rytmer. En kraftig start som gir et visst håp om at dette skal rive litt. Jeg ser for meg at denne kan gjøre seg godt som en konsertåpner.
Men når resten av låtene følger, viser det seg raskt at Ricochets sjelden beveger seg ut av en relativt snever komfortsone.
Låter som «Backstreet Drivers» høres rett og slett uinteressante ut. Det er lite egenart å spore, selv om bandet åpenbart er samspilte og legger inn solid håndverk. En helt streit sang som ikke akkurat utmerker seg i mengden av rockelåter som kommer for tiden.
Ikke dårlig, men middelmådig.
Fredrikstad-bandet legger seg på en slags Springsteenaktig rockemusikk med lite særpreg. Da fremstår også resultatet en smule tannløst. Vokalist Trond Andreassen gjør sitt for å øke energinivået med en stødig prestasjon, og tidvis lyder stemmen såpass medrivende at låtmaterialet får luft under vingene. Når han leverer på toppnivå, kommer også resten av bandet til sin rett.
Tar seg opp mot slutten. Ikke at dette er helt ille å høre på, altså. På sitt beste har bandet en nerve som blåser liv i de velbrukte stilgrepene. Ta «That's How it Goes», som tidvis høres ut som en slapp cover av Beach Boys. Når Ricochets gir på i de røffere partiene, viser de at de fremdeles har noe å fare med.
Men sammenlignet med tidligere prestasjoner, er det allikevel som en noe blek kopi.
Ting tar seg heldigvis opp mot slutten. På «Instincts» fisker bandet frem en gripende intensitet ved å senke tempoet og la følelsene snakke for seg. Her merker jeg at jeg spisser ørene hver gang jeg lytter. Låten har et styggvakkert mørke over seg som det er lett å bli oppslukt av, og igjen leverer Andreassen en sterk prestasjon når han snerrer linjene.
Avsluttende «True to Love» er hakket mer sviskete, men også her lyder bandet mer dynamisk med bustete utblåsninger som treffer mål. Ikke at Ricochets nødvendigvis skal slå seg på powerballader nå etter comebacket, men det høres ut som de legger mer i det når følelsene virkelig bobler opp til overflaten.
Glir forbi. Etter å ha hørt gjennom albumet en haug ganger, sitter jeg igjen med følelsen av at det kunne trengt mer arbeid. Det høres kanskje rart ut med tanke på hvor lang tid det er gått siden sist, men flere av låtene glir forbi uten at de gjør inntrykk. Et par av de svakere sporene er ærlig talt vanskelige å huske.
Som nevnt mangler uttrykket variasjon, og mer eksperimentering og lek hadde gjort seg. Tempoet er gjerne sprettent, men mangler ofte det ekstra bittet som skal til for å virkelig fenge. Kanskje det hadde holdt med en EP i første omgang?
Når det er sagt, er de sterkeste kuttene verdt ventetiden, og for fansen kan det være mer enn nok. «Closer to the Light» er ingen ny, norsk rockeklassiker. På sitt beste er den allikevel et hyggelig gjensyn.