Angstfylt overnattingsfest
Gåsehud er en følelse jeg ikke helt tenker at jeg har, og når jeg kjenner etter, slår det meg at det som regel trigges av de negative følelsene, som når jeg blir redd.
Jeg husker veldig godt en overnattingsfest jeg var på da jeg var 13-14 år gammel, og vi så skrekkfilmen «The Ring». Da jeg skulle google den forleden, og det kom opp bilder av hovedkarakteren Samara, fikk jeg frysninger på nytt. Hvis jeg ligger i sengen og hører lyder nede, ser jeg for meg at hun kommer opp trappen. Det er skikkelig ekkelt, en tvangstanke jeg må jage ut av hodet. Jeg får en trang til å brette dynena godt over beina så ingen kan ta dem og ligge musestille. Jeg blir mer fysisk redd og uvel i kroppen av å tenke på Samara enn jeg gjør av reelle farer, som innbruddstyver eller brann.
Det kan heldigvis være snakk om positive følelser også, for eksempel hvis jeg ser en video av noen som frir. Da blir jeg rørt. Jeg er også veldig svak for foreldrekjærlighet, en far som går i Pride-tog for datteren sin, sånne ting. Når jeg ser at min egen sønn forstår eller får til mer enn jeg tror, får jeg en sånn varm og god følelse inni meg. Jeg blir glad når han sier «elsker deg, mamma», liksom, men den stoltheten som oppstår når han ut av det blå klarer å ta på seg jakken selv, er nesten bedre.
Konsertopplevelser kan også gjøre meg veldig emosjonell. Sist gang var da jeg så Cezinando på Øyafestivalen før pandemien. Fellesskapsfølelsen jeg kjente da, var veldig sterk. Det er mest en følelse av at alt er bra. I konsertøyeblikket kan jeg leve helt i nuet, og det gjør jeg veldig sjelden ellers. Man får en ny optimisme og livsglede på en måte, som at man kan kjenne endorfinene formes i kroppen. Jeg kan få samme følelse av en god film på kino, når man er på vei ut og rulleteksten går. Jeg så nettopp «Avatar 2» som kanskje ikke er definisjonen på en «god film», men at jeg kunne leve meg så inn i et helt annet univers ga litt den samme følelsen.
Selv om jeg er serieskaper kan jeg ikke huske at noen konkrete tegneserier har gitt meg frysninger, men av og til gråter jeg når jeg selv skriver og tegner. Da tenker jeg at jeg har gjort noe riktig, at jeg har gravd dypt nok i egne følelser til at jeg fysisk klarer å kjenne på dem igjen. Det betyr at leseren forhåpentligvis kan gjøre det samme.