Evighetsstudenten er ikke et stort problem
Iår er det 20 år siden kvalitetsreformen trådte i kraft. Studieåret ble utvidet. Vekttall ble erstattet av studiepoeng. Ensomme stunder på lesesalen ble byttet ut med seminarer og veiledning. Den store og avsluttende eksamenen fikk selskap av mappevurderinger og andre tilbakemeldinger.
Målet var først og fremst å få studentene raskere gjennom studiet. Og det ser ut til å ha fungert etter hensikten påmange vis. Den største gruppen av studenter tar treårig bachelorgrad. Der har andelen som gjennomfører på normert tid, økt fra drøyt 40 prosent til 55 prosent de siste ti årene.
Bedringen er skjedd i alle former for høyere utdannelse. Langt flere er ferdig med studiene når de skal. Profesjonsutdannelser som barnehagelærer og sykepleier kommer særlig godt ut. Andelen sykepleierstudenter som fullfører på normert tid, er økt med 12 prosentpoeng på ti år.
Det er bra. Norske studenter er blant Europas eldste. Hver fjerde student har fylt 30 år. Enda senere oppstart i arbeidslivet er ikke noe å trakte etter.
Men én ting ser ut til å være vanskelig å gjøre noe med. Nemlig at en god del velger å traske rundt på universitetet uten å ha noe mål om å produsere noe, enten man kaller det vekttall eller studiepoeng. Andelen studenter som ikke tar et eneste studiepoeng, har ikke endret seg prosentvis de siste ti årene.
Hvorfor er det slik? Noen er på utveksling ved andre læresteder. Noen går på masterstudier der enkelte store emner går over flere semestre. Enkelte er i permisjon. Noen gir ikke slipp på drømmen om å fullføre masteroppgaven selv om de er i full jobb. Visse andre velger å registrere seg som student for å få rabatt på alt fra trening til trikk og teater.
Akkurat det siste er ikke helt heldig. Det ville være mulig å endre dersom studieavgiften ble vesentlig høyere. Men det ville ramme også demsom faktisk studerer. Det er ikke en god løsning.
Dessuten ville det ramme pensjonister og andre somsynes det er hyggelig å følge et semester i kunsthistorie eller filosofi kun av egen interesse. Det er ikke noe galt i det.
Det viktigste er at de som prøver å skaffe seg en grad, kommer seg gjennomstudiet på normert tid. Forsinkelse og frafall er kostbart for både den enkelte student og for samfunnet. Perspektivmeldingen anslår en inntjening på femmilliarder kroner dersom studenter kommer ett år raskere ut i arbeidslivet.
Da bør kreftene heller brukes for å fortsette den gode utviklingen, i stedet for å få evighetsstudenten opp og ut av aulaens bakerste benk.
❝ Det viktigste er at de som prøver å skaffe seg en grad, kommer seg gjennom studiet på normert tid.