Bjørgvins nye biskop: – Vi ivaretar ikke skaperverket
Da hun var nyutdannet prest, kom det syv tilhørere i kirken første juledag for å høre Ragnhild Jepsen. Søndag overtar hun som biskop i Bjørgvin, etter snart 1000 år med mannlige forgjengere.
Bjørgvins nye biskop står på en ustø plastkrakk på kaikanten i Salhus. Morgensolen skinner, men frostnatten har gjort kaien faretruende glatt. Ivrige tekstilkonservatorer og utsendte fra bispekontoret flokker seg rundt henne. Et lite feilsteg, og biskopen havner i Salhusfjorden.
Men hun har en jobb å gjøre der oppe: Bispekappen skal prøves. Kappen, som hun skal bære under liturgiske seremonier, må tilpasses Bjørgvins første kvinnelige biskop etter snart 1000 år med menn.
Forlater Nidarosdomen. 53åringen kom til Bergen med morgenflyet fra Trondheim. I 20 år har nasjonalhelligdommen Nidarosdomen vært arbeidsplassen hennes – som kapellan, prest og domprost. Nå bytter Jepsen ut Nidarosdomen med Bergen domkirke, der hun vigsles søndag. Hun skal lede et langstrakt bispedømme, med flere fjorder og høyere fjell enn Nidaros. Og mer konservativt, med sterkere bedehusmiljø.
Jepsen regnes somliberal. Hun skal bruke tid å bli kjent med folk og tradisjoner. Men i tillegg være tydelig, også i politisk betente saker.
– Somet kall. Jepsen var 17 år da hun bestemte seg for å bli prest. Hun vokste opp i Ål i Hallingdal med bror og to lærerforeldre. Å gå i kirken var naturlig, der kunne hun leke mellom kirkebenkene. Senere sang hun i kor og spilte instrumenter – og gikk på dans på samfunnshuset.
På videregående dro hun til Nederland på utveksling. Hun kom til en familie i en karismatiskmenighet.
På en ungdomsleir var temaet:
Hva vil du bruke livet ditt til?
– Noen dager etter satt jeg i hagen og skrev dagbok. Jeg tenkte på spørsmålet. Hva skal jeg bruke livet til? Jo, bli prest. Det kom somet kall, sier Jepsen. Hjemme i Ål var ingen overrasket.
Samisk i gudstjeneste. Dagen før avreise til Bergen. I Trondheim må Jepsen rydde opp i de siste sakene. Så er skrivebordet i Waisenhuset tømt. Hun lukker døren til kontoret for siste gang og takker Nina Sandströmangelsen på forkontoret.
Så går avtroppende domprost ut på plassen foran Nidarosdomen. Hunmener den fremsto på sitt ypperste i årene før 1349.
– Da var bygget like stort som i dag. Men så kom Svartedauden, unionen med Danmark og reformasjonen. Nidaros somet hellig, nasjonalt symbol ble en trussel mot Kongen i København, doserer Jepsen.
Hun vil være en tydelig samfunnsaktør: – For kirken handler klimakrisen om at vi klarer å uttrykke sterkt nok: At vi nå handler mot Guds vilje.
– Mot Guds vilje?
– Ja, vi er nok der. Vi ivaretar ikke skaperverket Gud har gitt oss. Vi må gjøre drastiske endringer. Vi må sette oss nyemål, men ikke uoppnåelige mål som sprer håpløshet.
– Vil du ty til sivil ulydighet?
– Blir menneskerettigheter krenket, eller settesmennesker i fare, kan virkemidlene bli sterkere. Kirken støttet samenes kamp på Fosen. Nå vil vi se hvordan dommen fra Høyesterett følges opp.
Jepsen har lært samisk og bruker det i åpningsordene og under velsignelsen.
– Vi er i sørsamisk språkområde. Det samiske folk setter pris på Nidarosdomen. I alle landets kommuner lever det samer. Jeg tar det samiske med til Bjørgvin, i hvert fall til gudstjenester i Bergen domkirke.
Palestinsk gratulasjon. Hun var den første presten som viet et homofilt par i Nidarosdomen.
Internasjonalt er hun engasjert i palestinernes situasjon i Israel.
– Den nye Netanyahu-regjeringen har tatt Israel i en mer ekstremretning. Palestinsk land annekteres. Rettsreformen, med mer makt til politikerne foran domstolene, er en utvikling i feil retning. Statsminister Netanyahu skader muligheten for fred, mener Jepsen.
Den palestinske biskopen Munib Younan gratulerte Jepsen tidlig med utnevnelsen. Han kommer til Bergen under vigslingen.
❝ Vi må sette oss nye mål, men ikke uoppnåelige mål som sprer håpløshet
Dommedag. Rosevinduet er det mest kjente symbolet i Nidarosdomen.
Glassmaleriet består av tusenvis av glassbiter.
Det handler om dommedag. Motivet viser Jesus som dømmer levende og døde – til frelse i himmelen eller evig pine i helvete.
– Hva med spørsmålet din forgjenger Halvor Nordhaug strevde med – hva skjer med de som ikke tror?
– Det er det store spørsmålet vi kanskje aldri blir ferdig med. Jeg tror, somham, at vi ikke kan vite. Men vi kan tro og håpe, sier Jepsen.
– Finnes det to utganger på livet – himmel eller helvete?
– Jeg mener det ikke er opp til oss å vite. Det er opp til Gud. Men jeg tror alle kommer frem.
– Alle kommer til himmelen?
– Jeg tror det er Guds vilje. Så vet jeg ikke mer.
Færre går i kirke. For 13 år siden sa 46 prosent i Bjørgvin at de trodde på Gud. I 2021 svarte 28 prosent at de trodde, ifølge Norsk Monitor. Jepsen må tenke nøye gjennomhva tilbakegangen skyldes:
– Vi kan stille for høye krav til det å si at vi tror. Frykten kan være stor og barrieren for høy til
❝
Jeg tar det samiske med til Bjørgvin, i hvert fall til gudstjenester i Bergen domkirke
å overgi seg til noe vi kan definere som absolutt. Folk er mer åpne for å prioritere fritid og familieliv.
– Handler det om sekularisering?
– Det er ingen tvil om sekulariseringen, men vi hører ulikt om kristendommens plass. I Trondheim opplever jeg en bred folkekirke. Mine barn har humanetikere og muslimer som venner. De har ingen problemer som kristne. Andre steder er det stigmatiserende. Jeg ønsker et livssynsåpent samfunn.
– Taper kristendommen i et Norge med flere kulturer?
– Jeg vil helst svare nei på det. Vi må i hvert fall møte utviklingen med å bruke kirkehusene og dyrke kristent livssyn.
Jepsen vil tenke nytt – som å flytte gudstjenestene:
– Kirken er ikke lenger i en posisjon til å si at åpningstiden er kun klokken 11. Vi må være der når folk kan komme.
– Er biskoprollen svekket når kirken er svekket?
– Posisjonen er kanskje endret, men vi lever i en tid der folk trenger symboler, noe som binder sammen og er tydelig på vegne av fellesskapet. Jeg er beredt til å ta rollen, med prester og menighetsråd.
Støtte av ektefellen. Pilegrimsprest Einar Vegge haster over kirkeplassen. Hans jobb er å ta imot de som vandrer pilegrimsledene til Nidaros. Han er også biskopens ektemann. De traff hverandre som studenter på Menighetsfakultetet i Oslo.
– Du har støttet meg hele tiden, sier Ragnhild Jepsen. Mannen smiler. Som pilegrimsprest vil han pendle mellom Bergen og Trondheim: – Noen sier bispegemal er en tittel. Før var ektefellen med på mange offisielle arrangementer. Jeg regner ikke med å bli invitert ofte, men jeg håper på noe.
Ett fellesprosjekt blir det – å holde åpne dører i bispeboligen i Landåslien.
– Vi er ganske gode til å invitere folk hjem. Jeg liker å være vert og lage mat, sier Vegge.
Avskjedsmåltid. Ragnhild Jepsen må videre.
Først hjem til den gule villaen i Schives gate, noen minutter med bil fra Nidarosdomen.
Bøker og klær skal pakkes. – Det er vemodig å forlate huset. Einar og jeg fikk 12 gode år her. Ungene har hatt det kjempefint.
Fra stuevinduet ser hun over Trondheim – Nidarosdomen, bybroen med Lykkens portal, Vår Frues kirke og Nidelva: – Utsikten vil jeg savne.
Ved Nidelven ligger bistroen Rive Gauche. Denne kvelden er det der dekket til middag for kolleger og ansatte i bispedømmet. Biskop Herborg Finnset takker sin avtroppende domprost: – Jeg håper vi kan ringes – om alt.
Hovedretten er skrei med en passelig pinot noir til. Jepsen er ikke avholdskvinne.
– Jeg liker god vin til god mat, sier hun.
Klar for utfordringer. Neste morgen går flyet til Bergen. Hun haster gjennom avgangshallen kledd i mørkt, med grønne sko og gul veske. Jepsen skal nå bli prestenes sjef i et bispedømme der noen menn sier nei til nattverdsfellesskap med kvinner.
– Det er 62 år siden første kvinnelige prest. 30 år siden første kvinnelige biskop. Menn har av samvittighetsgrunner sagt de ikke kan holde nattverd med kvinner. Kvinner har ikke kunnet si det samme. Bispemøtet sier nå at menn som ikke jobber med kvinner, ikke blir ordinert som prest. Noe annet er en personalsak. Jeg er rustet til å håndtere det, sier Jepsen.
Nesten Reality-tv. Fra Flesland kjøres hun direkte til Salhus.
På plastkrakken over Salhusfjorden får hun tanker til realityTv-serien om en populær brudekjolebutikk i New York.
– Dette er jo nesten sånn «Say Yes to the Dress», utbryter Jepsen. Nå er hun fornøyd – både med kappen og fotografen.
– Noen må hjelpe med ned. Jeg vil trygt ned, sier Ragnhild Jepsen.