Det er forståelig at barn venter så lengemed å fortelle

Hvorfor er det så vanskelig å snakke om overgrep?

IA-magasinet i mars kunne vi lese om Per Arvid Håkonsen som først etter 19 år fortalte at han i barndommen hadde blitt utsatt for gjentatte overgrep fra en mann i nabolaget.

Det tar i gjennomsnitt 17 år før barn forteller om seksuelle overgrep. Hvorfor tar det så lang tid? Og er det egentlig noe vits i å snakke om det, når det er så lenge siden?

Undersøkelser viser at det er mange grunner til at barn ikke forteller: Barnet er redd for ikke å bli trodd, føler skyld, fortrenger overgrepene, er redd for sanksjoner, eller er redd for konsekvensene det kan ha for foreldre og overgriper. Når vi leser slike forskningsrapporter, får vi gjerne en liste med årsaker. Men hva ligger egentlig bak disse punktene, hvordan skal vi forstå det?

Det uklare og ulne. Hver overgrepsutsatt har sin egen historie, både før, under og etter et overgrep. Og hver historie har mange elementer. For en overgrepsutsatt kan nettopp det uklare og ulne være en del av problemet. For å fortelle om et overgrep, må man jo selv vite hva som har skjedd.

Noen ganger ligger historien mer i kroppen og symptomene, enn i bevisstheten. Som smerter, uro, søvnvansker, følelser som aktiveres når man utsettes for triggere, eller som uforståelig angst eller depresjon. Når man kan tenke, og kanskje si høyt: «Den personen gjorde det mot meg», er man gjerne kommet langt på vei i egen bearbeidelsesprosess.

I terapirommet kan slike historier komme til syne som en bifortelling i pasientens liv. Det kan kreve et våkent øre å høre hva pasienten egentlig sier. Hvorfor blir det slik – hvorfor er det så vanskelig å fortelle om overgrep?

Skami forgrunnen. Når overgrep utføres av noen nær barnet, skjer det i en sammenheng. Da kan ansvaret for overgrepet viskes ut. Kanskje har barnet selv tatt initiativ til kontakt. Kanskje satt seg fortrolig på fanget og lent seg inntil. Det som kan ha begynt som en lek, kan ha utartet. Da kan det bli uklart for barnet hvem som startet og hvem sin skyld det egentlig er. Hvis barnet føler seg delaktig, vil skammen over dét komme i forgrunnen, og det kan være vanskelig å holde fast i den voksnes ansvar i situasjonen.

I relasjoner der overgrep skjer gjentagende, kan noen barn selv ta initiativ til overgrepet, for å bli ferdig med det, fordi det å vente på at det skal skje er uutholdelig. Ekstra vanskelig er det når overgrepene har skjedd på en måte som der og da virket seksuelt opphissende på barnet. Jeg ble opphisset, det må være noe grunnleggende galtmed meg.

Vi ser ofte fortiden på den måten vi klarer å bære den. Og det kan være tryggere å oppleve seg selv som en ond person i en god verden, enn som en god person i en ond verden. Sagt på en annen måte: Å ta på seg skyld kan være en måte å få kontroll på. Når dette skjermedmeg, må det være noemedmeg som gjør at slikt skjer. På samme måte kan nettopp det å få kontroll på historien og fortelle om det som skjedde, være en viktig del av en helingsprosessen: Jeg bestemmer overmeg, jeg bestemmer at jeg kan snakke omdet du gjorde motmeg.

Noen å fortelle det til. Å sette ord på hendelser, tanker og følelser gjør dem mer virkelige. Det er terapeutisk, men det er også skremmende og smertefullt. Derfor må kostnaden ved å ikke snakke om det ofte bli svært høy, før vi orker å ta tak.

For at noen skal fortelle, må det være noen å fortelle det til. Å ikke bli trodd etter overgrep, enten de har foregått i barndommen eller i voksen alder, kan oppleves som et nytt overgrep. Så svaret på de innledende spørsmålene er at det er forståelige grunner til at det tar tid å fortelle om overgrep. Og at det er nyttig å snakke om det – selv omdet er lenge siden.