Russland må påføres et strategisk nederlag nå
Vi vet alle at sjansen for at Russlands president Vladimir Putin vil bli stilt for en internasjonal domstol, er liten. Men bare det at han er internasjonalt etterlyst, er i seg selv en enorm seier for internasjonal rett og for kampen for menneskerettigheter.
Russland som stat vil uansett ikke slippe unna. Både internasjonale sanksjoner og landets pariastatus vil vedvare så lenge det velger å forbli et despoti, og til lenge etter at det har betalt de astronomiske krigserstatningene som det vil bli idømt i de kommende rettstribunalene.
All den lidelse, død og ødeleggelse som Russland har påført Ukraina, skal koste Russland dyrt.
Enkelte støtter Putin. Vi vet også at massiv støtte til Ukraina er avgjørende for å hindre at Putin lykkes.
Derfor var det foruroligende å lese i Aftenposten 20. mars at «motstandenmot å hjelpe Ukraina øker».
Bakgrunnen for artikkelen var demonstrasjoner i Berlin i regi av en tysk aktivistkoalisjon som jobber for at Tyskland skal stanse sin støtte til Ukraina.
Også i den frie verden støtter enkelte Putin. Pan-slaviske imperialister vil ha et russisk imperium, men disse er få utenfor Russland.
Noen hevder at Ukraina vil tape uansett, og at landet derfor bør overgi seg. Men å kreve at et fritt land skal kapitulere for en aggressor er etisk og moralsk uhørt.
Fagmilitært holder denne formodningen heller ikke mål, for Russland kan ikke vinne så lenge den frie verdens støtte til Ukraina er sterk nok.
Krig uansett verre en fred? Historien mangler ikke eksempler på at den antatt svakeste part i en krig ender opp med å vinne.
Helt fra den andre verdenskrigs utbrudd ble det agitert både i Europa og i USA for at man ikke skulle mobilisere militært mot Adolf Hitlers «overlegne militærmakt», blant annet fordi Hitler «uansett vil vinne». Men ikke var nazistene overlegne, og ikke vant de.
Noen mener at krig uansett er verre enn enhver form for fred. Mon det?
Dersom den frie verden ikke hadde grepet til våpen for å forsvare segmot Hitler, ville Hitler fått forme Europa.
Hvilket Europa hadde dette blitt? Hvor mange flere millioner «ikke-ariske» mennesker ville nazistene da ha klart å utrydde?
Hva med alle dem som ikke ville ha akseptert å leve i et nazistyrt Europa: Hvilken skjebne ville rammet disse?
«Fred for enhver pris» kan ende opp med å bli veldig, veldig mye verre enn å stå opp mot despoter, også med våpen i hånd.
Berøringsangst trumfer frihet. Vi ser også at en liten, ytterliggående venstrefraksjon motsetter seg våpenhjelp til Ukraina fordi USA/NATO støtter Ukrainas frihetskamp. Og da må det jo være en «stedfortrederkrig»?
Deres egen berøringsangst trumfer det ukrainske folkets frihet. Glemt er fordums paroler om «ikke å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv».
Så redde er de for «Usa/nato-imperialismen» at de heller vil la imperialisten Putin vinne sin angrepskrig enn å støtte den angrepne part med våpen. De fleste på venstresiden tar likevel avstand fra dette tankespinnet.
Tilbake til denne tyske koalisjonen av aktivister som krever at Ukraina skal overgi seg til Putin og bare gi Putin det han krever (sitt land, sitt folk og sin frihet).
Befriende var det å bevitne det banneret i Berlin som bar parolen «Not Our War». Så ærlig kan det sies: «Dette er ikke vår krig!»
Grusomheter, urett og overgrep begått mot et fritt folk i et fritt land på vårt eget kontinent betyr mindre for disse aktivistene enn deres egen hverdagskomfort. Og husholdningsutgiftene steg jo!
Å utmatte oss er kjernen i Putins strategi. Dersom Putin ser at det åpnes for innrømmelser, vil «fredsforhandlingene» vare i mange år som en permanent, frossen konflikt. Putins Russland vil aldri gi opp sitt krav på Ukraina. Å utmatte oss er kjernen i Putins strategi.
«Forhandlinger» med Putin kan aldri få noe annet utfall enn at Ukraina må avstå sitt mest ressursrike territorium til Russland. Rest-ukraina vil måtte frasi seg sin selvstendighet både i innen- og utenrikspolitikk.
Russland vil forlange at den frie verden skal frafalle alle krav om krigserstatninger, umiddelbart oppheve alle sanksjoner og så videre. Russland vil da bruke både tiden og energiinntektene godt og være klar til ny krig omnoen år.
Aktivister som dette bereder dermed grunnen for nye russiske angrepskriger. Slik vil det være så lenge Russland forblir et imperialistisk despoti.
Men Russlandmå aldri gismulighet til å bygge ny evne til militær aggresjon mot stater landet mener bør bli russiske. Det må derfor påføres et strategisk nederlag nå. Dette ermulig, dersom den frie verden står samlet om dette målet.