Den største feilen gjorde han etter kampen
Hvis Stefan Strandberg er blitt lovet mer av Vålerenga før han skrev under, bør han ta opp det med arbeidsgiver – og arbeidsgiver alene.
Før han gjør det, kan det være greit å ta en titt i speilet. Regel nummer én hvis man ønsker å bidra i et lag, er å starte med seg selv.
Etter tapet for Sarpsborg 08 kritiserte Strandberg sin egen klubb. – Det er ikke der klubben skal være ut ifra de lovnadene jeg fikk. Det er kjedelig, og det er jævlig kjedelig for meg også. Det er ikke til å legge skjul på, sa Vålerenga-kaptein Stefan Strandberg til TV 2.
«En giftsprøyte». I en av klubbene jeg trente, hadde vi gjennomgang av gårsdagens tap og svake innsats. Jeg var tydelig og direkte i vurderingen av en av lagets store stjerner. Da jeg var ferdig, var det stille i garderoben. Spilleren løftet blikket, så på meg med stoisk ro. Så kom ordene som skulle prege både hamog resten av laget i ganske lang tid:
«Ok, mulig jeg var dårlig, men hvem skulle du brukt i stedet, da?» Så snudde han seg mot en annen spiller, som satt rolig i hjørnet, pekte på ham, sa navnet hans og flirte lett hånlig.
Det utsagnet ble en giftsprøyte mellom ham selv og store deler av stallen helt til han forlot klubben ikke lenge etter. Det kjentes for mange som om det endelig var sluppet frisk luft inn i garderoben igjen.
Takhøyde? Jo, men . . . Nå er dette selvsagt verre enn det Strandberg gjorde. Uskreven regel nummer én i et lag er at du ikke håner medspillere. Aldri! Særlig ikke for å rettferdiggjøre din egen svake prestasjon. Uskreven regel nummer to har likevel Vålerengas kaptein brutt.
Mange vil sikkert mene at klisjeen at «vi vinner og taper som et lag» er nettopp det, en klisjé. Jeg er uenig. Når du vinner, er det lov å trekke frem enkeltes bidrag i møtet med media. Når du taper, holder du munn om det helt til du er på det ene stedet der du kan si det: i garderoben, der en ser hverandre i øynene.
Skal det ikke være takhøyde i en klubb? Jo, naturligvis. Men det Strandberg gjorde, forsterkes av to ting: Det er ikke første gang han ymter frempå om tematikken. Og: Han er ingen hvem som helst. «En vindskjermnår det blåser». Det siste først. Som kaptein følger det et spesielt ansvar. Da er du ikke først og fremst leder på de dagene det er solskinn. Du er en vindskjerm når det blåser. Bindet du bærer rundt armen, skal være et symbol på at du går foran når laget trenger det sommest. Du gjemmer deg ikke på banen. Du gjemmer deg ikke i intervjuer.
Oversatt til enda klarere språk er nemlig det han sier, at han ikke har medspillere som er gode nok. Det er en diskusjon som klubben selvsagt må ta, og som den garantert tar daglig.
Stefan Strandberg er en god fotballspiller. Han har flere klare styrker både som spiller og leder på banen. Etter min mening har han likevel ikke vært i nærheten av å prestere på et nivå i Vålerenga i hans andre periode som rettferdiggjør å heve seg over resten.
I fjor spilte han seks av 14 seriekamper etter han kom. Denne sesongen var han solid i bortekampen mot Aalesund og gjorde avgjørende feil mot Sarpsborg 08, blant annet foran gjestenes andre scoring.
Én formildende omstendighet. Den største feilen gjorde han likevel etter kampen. Å skylde på medienes vinkling er dumt av en så rutinert og klok person. Fjernsyn er brutalt – du sier det du sier, du blir ikke feilsitert. At han allerede har beklaget overfor spillergruppen, er en selvfølge. Kanskje hjelper det litt for noen at han gjorde det. En spillergruppe er ikke et enhodet troll. Det vil garantert være mange der sommener at de har en leder som selv føler han er for stor for klubben. Det er et dårlig utgangspunkt for å bygge lag.
Ingen formildende omstendigheter? Jo, én. Den er også ganske viktig. Jeg tror han på det han sier, at han har et så inderlig ønske om at klubben skal prestere på et nivå der de bør befinne seg, i toppen av norsk fotball.
Skal det ønsket oppfylles, gjelder ett enkelt krav: Du må spille deg til resultater, ikke snakke deg til dem.
PS: Stefan Strandberg uttalte sent søndag kveld til TV 2 at han angrer på uttalelsene sine.