Richard flyr igjen
Richard Storken og vennene hans har fått større vingespenn i denne oppfølgeren.
Jeg droppet pressevisningen av denne filmen for å se den sammen med målgruppen på selveste Colosseum kino. Det var en dyd av nødvendighet.
Noen ganger er det viktig å minne seg selv på barndommens skygger på det største lerretet. Ja, det er mer bråkete, men ingenting slår den kollektive opplevelsen når filmskaperne viser genuin vilje til å kommunisere med barna.
Richard Storken er i sannhet en sjelden fugl innen norsk animasjon for de minste ved ikke å være basert på en allerede etablert merkevare innen barneunderholdning.
Hovedrollen, spurven Richard, tror han er en stork. Han var passende nok en outsider i den første filmen og hadde noe å bevise. Han ble etterlatt av sin adoptivfamilie, storkene, fordi de ikke trodde at han som spurv ville greie den årlige migreringen ned til kysten av Afrika.
Richard ville det selvsagt annerledes. Sammen med uglen Olga og undulaten Kiki fikk han endelig vist hva han var god for.
Tyrannisk påfugl. Denne gangen nærmer det seg tiden da storkene og noen av deres venner skal fly tilbake til Nord-Europa. Richard fremstår med større selvtillit enn sist og er blant kandidatene til å være med å lede flokken under årets flyvning. Men den nyvunne selvtilliten har en bakside – overmotet og stoltheten.
Da storkebroren Max vinner konkurransen om å lede flokken, blir Richard så såret at han drar ut på egen hånd. Det leder ham til en ørkenby der han forenes med sine artsfeller, en spurveflokk som ledes av Samia. De holdes alle fanget av den tyranniske og prangende påfuglen Zamano.
Men Samia, som er minst like stolt som Richard, ser ikke uten videre på ham som en redningsmann. Nok en gang må Richard vise hva han duger til. Og enda en gang får han uvurderlig hjelp fra følgesvennene Olga og Kiki.
Mer sprelsk. Den første filmen gjorde maksimalt ut av et relativt lavt budsjett. Men dette er en sjanger der pengene, eller fraværet av dem, synes godt på lerretet. Å konkurrere i feil vektklasse er avslørende.
Denne gangen har den norske produsenten Kristine Knudsen høynet budsjettet og fått med seg manusforfatter Philip LaZebnik («Prinsen av Egypt», «Mulan»). Det har gjort både animasjonen og enkeltscenene mer spektakulære. Danske Mette Tangre («Minions») har også tilført regien en større lekenhet.
Det er fortsatt slik at hverken Richard eller vi som publikum greier oss uten Olga (Haddy N’jie) og Kiki (Bjarte Hjelmeland). Denne gangen får Kiki virkelig sluppet seg løs gjennom større sangnumre og morsomme rapbattles. Olga får på sin side en skremmende opplevelse da hun havner i en mental kamp om sin fantasivenn med den grusomme Zaman.
Det er kanskje filmens skumleste parti fordi Olga får et slags sammenbrudd. Men denne mentale kampen viser også å bære på et hemmelig våpen og ikke minst et spennende og originalt fortellergrep.
Vi er blitt så vant til at internasjonale animasjonsproduksjoner får norsk språkdrakt. Vi tar det som en selvsagt ting. Men det er ikke like selvsagt at den holder så jevn og god standard som her. Det er en kvalitet svært mange andre land ikke kan unne seg.
❝ Nok en gang må Richard vise hva han duger til