Noen barn og unge hadde det særlig vanskelig under pandemien. Dette kjennetegner dem.
Heid Nøkleby, Tiril Cecilie Borge, Ingeborg Beate Lidal, Trine Bjerke Johansen og Lars Jørun Langøien Forskere ved Folkehelseinstituttet
Det er over tre år siden covid19-pandemien brøt ut. Pandemien og medfølgende tiltak ser å til å ha rammet noen grupper hardere enn andre. For fremtiden vil oppsummert kunnskap fra pandemien være viktig, både med tanke på eventuelle langtidskonsekvenser og håndtering av lignende kriser i fremtiden.
Vi har oppsummert forskningen om konsekvenser for barn og unges liv og psykiske helse i Oecd-land og særlig nordiske land. Dette gir oss viktig kunnskap fra den første halvdelen av pandemien, langt mindre om andre halvdel og minimalt om konsekvenser på lengre sikt.
Kan vi, basert på kunnskapen så langt, si noe om sårbarhetsfaktorer og kjennetegn ved barn og unge som hadde det særlig vanskelig under den første fasen av pandemien?
Vi har undersøkt følgende:
→ vold og overgrep
→ familieforhold
→ psykisk helse
→ bruk av hjelpetjenester og helsetjenester
→ sosial helse og relasjoner
→ læring, skole og barnehage
Vi har valgt å se nærmere på sårbarhetsfaktorer på alle de tematiske områdene listet over. Sårbarhetsfaktorer har betydning for hvilke barn og unge som kan ha spesielt behov for oppfølging og hjelp etter pandemien. I tillegg har det betydning for målrettet beredskap og innsats for disse gruppene i senere krisesituasjoner.
Sårbarhetsfaktorer er faktorer som ser ut til enten å påvirke eller kjennetegne barn og unge som opplevde pandemien særlig negativt.
Noen studier viste at disse faktorene økte risikoen for at barnet/ungdommen fikk det dårligere. Andre studier fant en sammenheng mellom disse faktorene og målte negative utfall på ett eller flere tematiske områder under pandemien.
Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell (1979) er nyttig for å illustrere hvordan disse faktorene befinner seg i ulike kontekster rundt det enkelte barn eller ungdommen.
I vår tilpasning av Bronfenbrenners modell er covid-19-pandemien den ytre konteksten som har ført til iverksetting av ulike samfunnstiltak. Her inkluderes for eksempel pålegg om sosial distansering, men også arbeidsledighet som en konsekvens av nedstenging av deler av samfunnet.
Disse samfunnstiltakene påvirket mange offentlige tjenester som er relevante i barn og unges liv, som skole, barnehage, pedagogisk-psykologisk tjeneste, skolehelsetjeneste, barnevern, familievern og mer (neste nivå/sirkel).
Hvordan disse tjenestene og institusjonene håndterer smitteverntiltakene, påvirker i neste omgang det sosiale nettverket rundt barnet, familien og barnet selv (de tre innerste nivåene/sirklene).
Vi mener ikke å antyde at barnet/ungdommen (eller familien) selv ikke påvirker sine omgivelser (i Bronfenbrenners modell er samspillet mellom de ulike nivået eller kontekstene sentralt). Men i vår modell legger vi vekt på faktorer ved og utenfor barnet som bidrar til og forsterker negative konsekvenser av pandemien.
Modellen illustrerer hvordan faktorene
❝ Økt grad av behov for hjelp fra psykisk helsevern så ut til særlig å gjelde jenter samt barn og unge med spiseforstyrrelser
identifisert i de inkluderte studiene har betydning på ulike temaområder.
Det er varierende grad av forskningsstøtte bak de ulike faktorene vi presenterer i modellen. Faktorene vil også kunne samspille og forsterke en sårbarhet.
Negative følger. Det var til dels forskjellige sårbarhetsfaktorer som gjorde seg gjeldende innenfor de seks tematiske områdene. Dette er hva vi fant om negative følger og faktorer:
→ Økt grad av utsatthet for vold og overgrep så ut til særlig å henge sammen med strukturelle forhold som arbeidsledighet, forhold ved familien som lav sosioøkonomisk status, foreldres vansker med psykisk helse, rus eller kriminalitet samt barn og unges mangel på trygge arenaer utenfor hjemmet og tilgang til hjelpetjenester.
→ Økt grad av problemer i familien så ut til å henge sammen med arbeidsledighet, mangel på åpne og tilgjengelige sosialog hjelpetjenester, manglende sosialt nettverk, stress, sykdom eller rusmiddelbruk hos foreldre og adferdsvansker eller sorg hos barnet.
→ Økte psykiske vansker så ut til å henge sammen med lavere sosioøkonomisk sta
tus i familien, trangboddhet, å bo med eneforsørger, kjennetegn ved barnet, som tidligere emosjonelle vansker, født utenfor Norden, tidligere utsatt for overgrep, frykt for smitte og ikke-binær identitet. I tillegg rapporterte jenter dårligere psykisk helse enn gutter.
→ Økt grad av behov for hjelp fra psy- kisk helsevern så ut til særlig å gjelde jenter samt barn og unge med spiseforstyrrelser.
→ Økte vansker med skole og skolearbeid så ut til særlig å gjelde barn og unge som var faglig svake eller hadde lærevansker, innvandrerbakgrunn eller som hadde foreldre med lav sosioøkonomisk status og trange boforhold.
Hva vet vi – og hva vet vi ikke? Så langt, med et kunnskapsgrunnlag primært fra pandemiens første år, kan vi se sårbarhetsfaktorer av ganske ulik art, som lav sosioøkonomisk status, spiseforstyrrelser og LHBTQ+ (kjønnsidentitet og seksuell orientering).
Det er viktig at vi som samfunn er oppmerksom på sårbarhetsfaktorene fremover. Vimå vurdere tiltak som ivaretar de sårbarhetsfaktorene som er identifisert. Identifiserte sårbarhetsfaktorer vil ha betydning når senere pandemier eller andre type kriser skal håndteres.
Det må forskes videre på pandemiens konsekvenser.
Noen grupper og temaer er særlig lite studert, som for eksempel de yngste barna, barn og unge med tiltak fra barnevernet, sosial utvikling hos ungdom, skolevegring samt barn og unges utsatthet for vold.
På noen områder vil konsekvensene også først komme til syne etter hvert. Det er nødvendig å ha langsiktige perspektiver på forskningen.