Mangfoldet av dialekter har sin opplagte plass i vår kultur. Men ikke i riksdekkende nyhetssendinger.
Det har oppstått en fyrig debatt om dialektbruk i NRKS nyhetssendinger. Det kom omtrent som skutt ut av en kanon, og det var visst jeg som kom til å trekke av.
Jeg hadde aldri trodd at noen setninger på slutten av en bortimot 400 sider lang bok kunne lage så mye rabalder.
Debatten bygger ikke så mye på det jeg sier og skriver, som på det andre hevder at jeg sier og skriver. Det har vært ganske trist å se kolleger klippe utsagn ut fra sin sammenheng og gi blaffen i å sjekke fakta før de blåser i trompeten.
Høyst utilsiktet. Da er det godt å registrere at en høyt respektert kommentator som Therese Sollien mener jeg har rett i sak, men – selvfølgelig – veldig leit at hun har oppfattet meg som ufin mot en navngitt person (Aftenposten, 19. april).
Jeg kan ha blitt uryddig i ordbruken i kampens hete, men det er høyst utilsiktet. Utgangspunktet er bare et konkret utsagn om dialektbruk, som jeg angriper på prinsipielt grunnlag i boken «Bak kulissene».
Det jeg reagerte på, var at en Nrk-medarbeider offentlig erklærte at han ikke ville moderere sin dialekt, og at seere og lyttere måtte lære seg å forstå hva han sier, slik at han skulle «slippe å måtte inngå kompromiss». Slik jeg ser det, er dette i strid med journalistikkens grunnprinsipp om å være maksimalt klar og forståelig. Og i tillegg er det i strid med NRKS tradisjonelle ansvar for å forvalte de to normative språkformene – i riksdekkende nyhetssendinger.
Men det er representativt for dem som motarbeider oppdraget.
Krav til umiddelbar forståelighet. Mangfoldet av dialekter har sin opplagte plass i vår kultur. Det er også en rik flora av programflater som tar godt vare på denne nasjonale oppgaven i NRK. Men de riksdekkende nyhetssendingene er ikke blant dem.
Kravene til maksimal, umiddelbar forståelighet i alle leirer må være ufravikelige i nasjonal nyhetsformidling. Dessuten har kringkastingen et ansvar for å forvalte den grunnleggende felles normen.
Jeg finner det betryggende at autoriteter som forfatter Helene Uri pluss lederne i både Mållaget og Riksmålsforbundet, og altså Aftenpostens kommentator, er enige i dette prinsippet.
I mitt hode veier det også tungt at det ikke finnes ett eneste land jeg vet om som tillater dialektbruk i sine riksdekkende nyheter. Det er en grunn til det, og den har faktisk gyldighet også for Norge.