Brennhet tematikk påhenie Onstads fototriennale
Henie Onstads fototriennale fanger tidsånden. Med alt hva det innebærer av Internett-estetikk og pessimisme.
Som publikum får jeg tidvis følelsen av å befinne meg i en Instagram-feed
Ifototriennalen «New Visions ønsker Henie Onstad Kunstsenter å ta pulsen på eksperimentelle praksiser innenfor kamerabasert kunst. Den første utgaven ble arrangert i 2020.
I årets utstilling presenteres arbeidene til 22 internasjonale kunstnere fra rundt omi verden. De jobber i spennet fra tradisjonelt fotografi til film og installasjoner.
Det disse kunstnerne har til felles, utover at de bruker kameraet somverktøy, er at de definitivt er barn av vår tid.
Tematikken er jevnt over brennheit og pessimistisk. Stikkord: kunstig intelligens, energiutvinning, krig og konflikt. Estetikken bærer på sin side preg av at vi etter hvert har levd mange og lange år i Internettets klamme grep.
Sterke bidrag fra Beirut. «All of Your Stars Are but Dust on My Shoes» (2021) av libanesiske Haig Aivazian er et av utstillingens mest fengslende verker. Filmen er en montasje av found footage og kunstnerens eget lyd- og bildemateriale. Til sammen danner klippene en fortelling om hvordan elektrisitet og lys er blitt middel for maktutøvelse og overvåking.
En annen libanesisk kunstner, Myriamboulous, gjør også sterkt inntrykk. Med sine dokumentariske fotografier står hun for et av utstillingens mer tradisjonelle bidrag.
I den pågående serien «What’s Ours» (2019-) dokumenterer Boulous revolusjonen i Libanon gjennom fotografier som formidler nærhet og menneskelig kontakt. Motstandskamp legemliggjøres. Fysisk kontakt representerer både et menneskelig behov og en frigjørende handling.
Bildene er på samme tid rå og fintfølende i sitt uttrykk. Det er nesten som å kjenne en hånd på sin egen skulder.
Kunstig intelligens i monitor.
Neïl Beloufa står for utstillingens tidsriktige «gimmicks». Han har laget to interaktive videoskulpturer.
Den ene tilbyr seg å laste opp et bilde av deg på Instagram. Den andre belønner deg med en Kigenerert collage av utstillingens verker. Hvis du bare svarer på noen ironiske quizspørsmål først.
Kunstig intelligens aktualiseres også i «AI Realism, Qantar 2022» (2022) av Almagul Menlibayeva. Gjennomai-genererte bilde fremstiller kunstneren de tragiske hendelsene i etterkant av demonstrasjonene i Kasakhstan i januar 2022.
Fanget i feeden. Som publikum får jeg tidvis følelsen av å befinne meg i en Instagram-feed. Estetikken skaper assosiasjoner til en virtuell verden der sterke farger, rosa pasteller, videochatter og shaky mobilvideoer flyter fritt.
Mindre er kanskje ikke å forvente av kunstnere som arbeider kamerabasert og digitalt i 2023.
Et fotografi av palmer fra Seif Kousmates serie «Waha» (2020) er laget med syre. Det kunne også vært et inspirasjonsbilde lagret på noens Pinterest-tavle.
Anna Ehrensteins «A Lotus is a
Lotus» (2017) setter seg fore å un- dersøke konsumpsjonen av falske eller approprierte objekter. Fotografier i rosa og lilla skifter motiv ut ifra hvilken vinkel du ser dem fra.
Basim Magdy refererer mer direkte til sosiale mediers betydning for fortellingene som konstrueres. Verkene er sammensetninger av bilder og tekst og har en dystopisk undertone.
«Eventually everyone had a drone and we stopped looking into each other’s eyes», skriver han blant annet.
Speiler tidsånden. Opplevelsen av å være fanget i feeden, henger nok også sammen med at utstillingen er nokså overveldende.
Mange av verkene krever relativt skarpt fokus for å fange essensen av det kunstnerne vil formidle. I en utstilling der nesten samtlige av de 22 kunstnerne er uttalt politiske, opplever jeg til dels at uttalelsene drukner i hverandre.
Når det er sagt, lykkes årets triennale ved Henie Onstad utvilsomt i å fange tidsånden. For publikummere som fortsatt tenker at fotografi bare er fotografi, gir den dessuten en svært god introduksjon til den nye mediekunstens enormt dype verktøykasse av virkemidler.
Og kanskje speiler utstillingens litt kaotiske preg bare virkeligheten helt perfekt?