Tryllefløyte av gull og gråstein
Merkelig hybrid av farse og opera i teaterversjonen av Mozarts «Tryllefløyten».
Første akt er en sammenhengende fryd av oppfinnsomhet, musikalsk humor og overraskelser, og fortjener en 6-er. Andre akt er akkurat som i operaen, endeløs, og med respekt å melde like søvndyssende. En nedtur som står til 3.
Altså blir sluttresultatet, etter mye diskusjon med meg selv, 4.
Eller kanskje 5, på grunn av enkeltinnsats i ensemblet, og Trond Lindheims festlige instrumentasjon for et slags skramleorkester – det minner om et bayersk byorkester på en ekstra varm søndag i parken etter mye øl. Alle musikerne spiller blokkfløyte i tillegg til sine egne tallrike instrumenter, inklusive elgitar, ikke helt tidsriktig Mozart. Men han tåler litt oppspriting av barbershop, jazz, blues og kabaret.
Surrete handling, godt spill. Handlingen er like ubegripelig som den alltid har vært, og er det morsomt med dansende bjørner i første akt, fortar det seg i andre. Det som er morsomt, er å høre skuespillere synge opera, med komisk timing og enkel og rett på-stemme som gjør teksten forståelig.
Tenk om alle sangere hadde like klar diksjon.
Noen har en mer utviklet resonansbunn, som Pål Christian Eggens bass. Der originalen har et presteskap, er det her en speidertropp – 16 speidere i et bitte lite telt, anført av Eggens BadenPowellske Sarastro og hans lange knortekjepp. Charlotte Frogners koloratursang som Nattens dronning er grøssende, slangeaktig god. Innledningsvis omskaper hun seg til en huggorm i Taminos bukse og han (Vetle Bergan), som sitter blant publikum og snorksover, får panikk.
To menn med ljå. Bartek Kaminski (Monostatos) er også grøssende god som overfalls-voldtektsmann, alltid avbrutt like før han får sin egen slange ut av buksen og inn i den neddopede Pamina (Ina Svenningsdal) – veldig tidsriktig for vår tid. Han bryter også ut i riverdance, i likhet med Lasse Kolsrud og Kvarmes to menn med ljå, herlig absurd.
Alle disse møtene er en følge av prøvelsene og testene Tamino skal gjennom for å få Pamina, men vi orker ikke gå lenger inn i det. Dessuten er alt bare en drøm.
Hekling og stilisering. Tidsriktig er også Papagena som støyende «hekler» i publikum, men publikumsprisen går til Joachim Rafaelsens Papageno, fuglefangeren, en ikke veldig modig etterglemt hippie (modellert på Kristoffer Joner?) med en innrøkt flat stemme, spennende i hele registeret.
«Tre damer» er adskillig sprekere her enn i noen annen versjon jeg har sett eller hørt, og de tre guttene, stilisert amorinske, synger flott. Alt dette er altså i første akt. Tenk om andre akt hadde fulgt opp og ikke bare trykket på repeat.
Folkelig? Regissør Ole Anders Tandberg har tidligere laget en annen versjon i Sverige, visstnok med stor suksess. Kanskje skulle han holdt seg til den.
Vitsen er altså at Mozart og Schikaneder skrev «Tryllefløyten» for et folkelig teater på 1700tallet, og Det Norske prøver å tilbakeføre opplevelsen. I våre dager er det fullt mulig å kjede vettet av seg foran TV, for eksempel. Men det er i bunn og grunn samme sak: Det innledende mordet er spennende, mens oppklaringen etter 8 eller 12 episoder, med mange transportstrekninger, er forutsigelig.