Forløst dans om folk på flukt
En sjelden gang skjer det at en forestilling er så nær som fullendt. Crystal Pites helaften «Light of Passage» er et sånt tilfelle.
Canadiske Crystal Pites «Light of Passage» hadde urpremiere i fjor høst ved Royal Opera House. Operahuset i London og Nasjonalballetten ga Pite mulighet til å ferdigstille oppgaven hun begynte på i 2017; å koreografere til hele Henryk Góreckis Symfoni nr. 3.
Góreckis sorgfulle sanger til ord av sørgende kvinner er Pites følgesvenn i det hun vil formidle og har forløst.
Såre tonebilder. Fra orkestergraven høres en dyp soprans klagesang. Såre tonebilder favner dansen som smelter sammen med lyssetting i «Light of Passage». Symfoni nr. 3 består av tre satser som nå er blitt til tre frittstående koreografier, også kalt satser.
Etter Norgespremieren er det tydelig at satsene henger sammen på subtilt vis og løser hverandre ut. Barnet som bæres og mistes, blir i neste sats løftet og æret. Paret som trer frem fra gruppen av dansere, kommer tilbake som gamle i siste sats.
Kollektivets kropp. Crystal Pite gir seg gjerne i kast med tunge tema, denne gangen flyktningkrisen og de brutale omstillinger som kreves av folk på flukt. I «Light of Passage» mestrer Pite ikke bare å illustrere, men samtidig å transformere overgangene som flyktninger må gjennomgå.
Gruppen på nær 40 dansere fungerer som en kollektiv kropp som former og fremkaller solister, for så å ta dem tilbake. Menneskene som trer frem fra massen, vekker medfølelse. De føres med i lange ganger, flytter på grenser i det bevegelige landskapet som gruppekroppen bygger rundt dem.
Den vaiende, gråblå folkemassen som trår vannet på stedet i første sats, blir lysegul og håpefull som et deilig, duvende hav av liv i siste sats. Det er lys i enden av «Light of Passage», uten at det virker påtatt.
To godt voksne solister kan kunsten å stå og gå over scenen, noe som krever stort nærvær. Koreografen kunne gjerne brukt mer av disse erfarne dansernes rike bevegelsesregister.
Ut av medias mismot. Pite får til det å omforme et dekret til dans; FNS Barnekonvensjon der alle barns rettigheter slås fast. Ballettskolens lekende elever bæres frem på hender av oppofrende voksne dansere i en drømmeaktig verden. Det både rører og provoserer. For 50 millioner barn på flukt er ikke konvensjonen verdt mer enn papiret det står skrevet på.
En privilegert og prisbelønnet koreograf som Pite, med operahus som arbeidsplass, hadde ikke trengt å bry seg med verden utenfor borgerskapets høyborg. Men Pite bruker sin posisjon til å sette søkelyset på folk på flukt på en måte som løfter publikum ut av medias mismot.
Det gjør Crystal Pite også til en helt.
Flyktninghjelpens søte selgere står ofte på plass utenfor Operaen. Etter en utflukt til «Light of Passage», gir det mening å stoppe, lytte og gi til dem. Da vil Nasjonalballettens siste satsing virkelig kunne kalles en suksess.
❝ Pite får til det å omforme et dekret til dans