Vi spiser av verdens matfat
Det påstås at de nye nordiske kostrådene (NNR), med mindre storfe- og svinekjøtt, truer vår matforsyning og matsikkerhet, vil føre til nedlegginger i norsk jordbruk og true lokalsamfunn.
Dette er å snu situasjonen som er i ferd med å utvikle seg, fullstendig på hodet.
For vi spiser faktisk av verdens matfat.
Norge er kun ca. 40 prosent selvforsynt på energibasis. Hadde vi høstet gjennomsnittlig litt lavere i næringskjedene, kunne vår helse vært bedre, vår forsyningssituasjon vært mye sikrere og vår belastning på det globale matsystemet langt mindre.
På ingen måte ekstremt. Det handler ikke om å kutte ut kjøttet eller all import av mat og fôr, men å komme nærmere det kostholdet nordmenn har overlevd godt på i århundrer. Mer fisk og sjømat, supper med kjøtt, erter, byggryn og grønnsaker istedenfor biff, hamburger eller pølser nesten hver dag, samt å ha kjøttdominerte måltider mest til festbruk.
Den helsebaserte kostanbefalingen på maks 350 gram rødt kjøtt (storfe, sau eller geit, svin, rein og annet vilt) pr. uke kan med litt oppfinnsomhet gi minst tre middager med mye kjøttinnhold.
Med 270 gram hvitt kjøtt i tillegg kan en ha én til tre middager med kylling, kalkun, egg og ost, og én til to med fisk. Så blir det igjen høyst én med for eksempel grønnsaksuppe, pannekaker, vegetargryte eller annet.
Det er på ingen måte ekstremt. Anslagsvis 37 prosent av den voksne befolkningen hadde slikt kjøttforbruk i 2011, ifølge kostholdsundersøkelsen Norkost 3.
Et slikt kosthold vil være «godt norsk» – og bærekraftig i en helt annen grad enn det som dessverre er vanlig i dag.
Handler om det globale matsystemet. Melkeproduksjon med dagens volum basert på norsk gress/beite med tilskudd av kraftfôr vil gi flere kombikyr og færre ammekyr. Sammen med bidraget fra beitende sauer og geiter som «biprodukt» vil det gi alle nordmenn ca. 250 gram drøvtyggerkjøtt pr. uke. Legg til noen griser, og vi har en kjøttrasjon omtrent på verdenssnittet med liten fôrimport.
Nordiske husdyr spiser mye menneskemat. Ifølge våre utregninger svarer soyaen til eget forbruk i dansk kraftfôr til mer enn 100 prosent av proteinbehovet for befolkningen, hos oss ca. 50 prosent. Mer plantekost i Norden betyr dermed et mye mindre innhugg i verdens matfat.
Bærekraft handler i stor grad om det globale matsystemet. At de som må importere mat, skal kunne gjøre det til overkommelige priser. Da må alle tenke gjennom hva de virkelig trenger, før de forsyner seg.
Forbruket vårt må legges opp sånn at det er robust i en verden der været blir varmere, villere og våtere. 2018-tørken var et skremmeskudd. Hva har vi lært? At vi alltid vil kunne gå ut og kjøpe rimelig kraftfôr til husdyrene når avlingene svikter?
Styrke norske lokalsamfunn. Det handler om miljø. Utfordringene er blant annet jordhelse, gjødsling og over tid å finne skånsomme måter å redusere utslippene av lystgass og metan på.
Det handler om fornuftige sosiale forhold. Det gjør for eksempel lite om husdyrproduksjon i Trøndelag har litt dårligere miljømessig bærekraft enn tilsvarende produksjon i Danmark, så lenge bærekraften i Trøndelag er bra nok. Vi skal bevare og styrke de norske lokalsamfunnene.
I arbeidet med de nye nordiske kostrådene har det vært en fin nordisk dugnad om en kunnskapsoppsummering på dette. En fagfellevurdert artikkel kommer.