250 år siden Norges første økofilosof ble født. Han stilte spørsmål somer mer aktuelle enn noen gang.
Lynildsmannen ble han kalt. Han var Norges første intellektuelle superstjerne – som geolog, dikter, teolog og filosof representerte han en ny æra i Norden: Romantikken. Henrik Steffens er navnet, og 2. mai er det 250 år siden han ble født. Hans naturfilosofi utfordrer oss i en epoke preget av klimakrise og oppbrudd.
Selv om han er relativt ukjent i Norge, var Henrik Steffens kjent over hele Europa på begynnelsen av 1800-tallet. Anerkjent av geologer og naturvitere, omgangsvenn med tidens ledende diktere, filosofer og teologer.
«Norges bortblæste Laurbærblad».
Steffens foreldre var dansk-tyske. Etter noen år i Stavanger og Trondheim flyttet familien til København i 1787.
Utdannelsen i København førte ham til Kiel, Jena og Freiberg. I Tyskland gikk han rett inn i romantikkens engere sirkler og ble disippel av den store filosofen Friedrich Schelling.
Tilbake i København fylte han auditorienemed sine naturfilosofiske forelesninger. Steffens var en sensasjon, et unikt intellekt i Nordens åndshistorie.
Det er ikke overraskende at norske intellektuelle også ville ha sin del av Steffens.
Da han besøkte Kristiania i voksen alder, var byen fylt av «beretninger om den store mand og charmerende, spillevende personlighet», ifølge en historiker.
Henrik Wergeland dedikerte hele sitt fantastiske verk «Skapelsen, mennesket og Messias» til navnebroren, som han omtalte som «Norges bortblæste Laurbærblad».
En glødende foreleser.
❝ Han ville få naturen i tale: Også steinene fortalte en historie om skapelse og liv.
Steffens ble født inn i opplysningstiden, der alt skulle forklares ved fornuften. Men diktere, filosofer, teologer og humanister syntes den tyske filosofen Immanuel Kant var en tørrpinn og en besserwisser.
Med Johannwolfgang von Goethe og Baruch Spinoza sominspirasjonskilder hentet de følelsene og dramatikken tilbake.
Schelling og Steffens mente at naturen var fylt av følelser og båret av den samme (verdens) ånd som i menneskets indre. Folket ventet bare på dikteren og forskeren som kunne blåse liv i naturen og få ånden til å flamme: geniet.
Steffens ble raskt genierklært – beundret og foraktet. Venner og fiender beskriver ham som en glødende foreleser som kunne rive tilhørerne med seg.
Den danske forfatteren og filosofen N.F.S. Grundtvig kalte ham bare for Lynildsmannen: stemmen som forente tro og viten i en høyere syntese.
Steffens var et oppkomme av historier og ideer. Han ble ofte motsagt, men fikk likevel innflytelse i hele den opplyste verden. Han krigetmot Napoleon og gikk frivillig med i felttoget mot Paris – før han vendte tilbake til universitetet og studiet av mineraler og sedimenter.
Hva er natur?
Dette store spørsmålet drev Steffens videre i hans feltarbeid og naturfilosofi. Han ville få naturen i tale: Også steinene fortalte en historie om skapelse og liv.
Organismenes liv springer ut av de samme kjemiske prosessene som i mineraler og olje, hevdet han – uten å kunne vite at nettopp oljen skulle gjøre hans fødeby så rik.
Men takket være dets overlegne intelligens hviler det ifølge Steffens et tungt ansvar på mennesket: å leve i pakt med sitt kall, både Jordens og himmelens kall. Det betyr å leve i pakt med kjærligheten i og til naturen, skriver han i 1839.
Som akademiker var Steffens først og fremst naturforsker og geolog. Han studerte mineraler og undersøkte deres kjemiske sammensetning.
Men det var ikke tilstrekkelig å beskrive – Steffens ville også forstå den dypere sammenhengen mellom steiner og organismer, mellom materie og ånd, mellom det menneskelige og det guddommelige.
Romantikken søkte etter helhet i en fragmentert verden.
Vekker ny interesse.
Det er disse ideene som i dag vekker ny interesse. Vår verden er ikke bare fragmentert, den er også full av møtepunkter og konflikter som vi strever med å håndtere.
«Antropocen» er blitt foreslått som navnet på vår geologiske tidsalder, fordi mennesket nå setter avtrykk i selve geologien. Det viser også at vi mennesker er uadskillelig bundet sammen med den. Likevel er vårt forhold til naturen mer ambivalent enn noen gang.
I Norge preges mange store politiske debatter av menneskets forhold til naturen. Det er nå opplagt at mennesket som art truer klodens biologiske liv, artsmangfoldet og dermed vårt livsgrunnlag.
Men vårt instrumentelle og dominerende forhold til naturen går også ut over det uorganiske miljøet – fjellet og mineralene – som vi ofte kun behandler som «ressurser».
Stadig flere konflikter, enten det handler om Repparfjorden, karbonlagring i Nordsjøen eller vindkraftutbyggingen på Vuonjalrášša-fjellet, gjør at vi må spørre oss selv: Hvor mange fjell er det greit å sprenge på Sørlandet for å legge ny E18, og hvorfor gjør det så vondt? Hvor mange mineraler kan vi utvinne før nok er nok?
Krefter og motkrefter.
Dette er ikke hypotetiske spørsmål – de er dypt politiske. Men også filosofiske. For geologen og filosofen Steffens var det avgjørende å forstå menneskets plass i naturen som helhet.
Steffens anså hele virkeligheten som en dynamisk vekselvirkning mellom krefter og motkrefter.
Mennesker drives for eksempel av en egoistisk drift til å overleve. Men vi strekker oss også utover til et fellesskap med andre mennesker og naturen. Det er samspillet mellom disse som utgjør menneskets historie.
Denne dynamikken mellom krefter utspiller seg i hele virkeligheten, fra de høyeste åndsvesener helt ned til fjellet vi står på. Og under fjellet og jordskorpen finner vi magmaen, «et evig vekslende liv», skriver han.
Midt i «denne brogede vrimmel hæver sig lidt etter lidt gjennem alle fenomener et mystisk centrum, stadig dybere og dybere skult i gestalternes inderste væsen».
Steffens’ romantiske naturfilosofi gir oss ingen enkle løsninger, og naturvitenskapen han viser til, er utdatert. Men Norges første store økofilosof stilte spørsmål som er mer aktuelle enn noen gang.
Romantikkens natursyn sprang ikke ut av ren harmoni, nei, den vokste ut av ulyden, av følelsen av at et eller annet har gått galt i vårt forhold til naturen og til oss selv.
Så lenge vi fortsetter å tenke på naturen kun som en meningsløs masse, som areal på et konsesjonskart, lukker vi øynene for den konflikten som er der hver eneste dag.
Hva betyr det så om vi skal ta regjeringserklæringen på alvor, å gjøre klima og natur til rammen for all politikk?