Rock? Sånn skal det gjøres
«R U Mine?», undrer Arctic Monkeys etter knappe to timers show I Oslo Spektrum. Svaret er et soleklart ja.
«Finnes det egentlig noen andre band som gir ut så nedpå musikk og samtidig selger ut stadioner verden over? Neppe.»
Dette skrev jeg i min rosende omtale av engelske Arctic Monkeys syvende album «The Car» i fjor. Ord som «klasse», «glamour» og «dekadanse» ble brukt om inntrykket av at dette er moderne «loungepop» mer egnet i stilige hotellbarer enn på stadioner og i arenaer.
Noen uker senere solgte Arctic Monkeys ut hele europaturneen – og Oslo Spektrum – på få minutter. Søndag kveld viste de med glans hvorfor. Ute etter rock? Sånn skal det gjøres.
Fra hele karrieren. Mange har lurt på overgangen fra «The Car» til storformatet. Svaret fra frontmann Alex Turner og hans bandkompiser er å knapt fokusere på låter fra det nye albumet, men i stedet bygge opp settlisten som en slags gjennomgang av karrieren.
Alle bandets syv album er representert, og flest låter hentes fra det virkelig rocka høydepunktet «AM» fra 2013. Det må være lov å si et solid takk til dette valget, for det var der Arctic Monkeys gikk fra lokal helt til global gigant.
De fire låtene som faktisk tas med fra «The Car», er for øvrig de fire som jeg i min albumanmeldelse omtalte som «bent frem fantastiske»: «Body Paint», «Sculptures of Anything Goes», «Big Ideas» og «There’d Better Be a Mirrorball». Nok et godt valg.
I lyttingen til «The Car», eller forgjengeralbumet «Tranquility Base Hotel + Casino» fra 2018, for den del, har jeg ofte lurt på om det kan være litt kjedelig i dette selskapet for de tre andre medlemmene i Arctic Monkeys. Alt virker så veldig sentrert rundt «enehersker» Alex Turner. Musikken skal liksombare være der, så pen og stilig som mulig, for å støtte opp hans croonende vokal.
Live er det derimot en annen energi og trøkk over gjengen. Samlet som et band.
Folk vil ha rockelåtene. Det merkes allerede i låt nummer to, «Brianstorm». Turner entrer sceferske
❝ Summen er den beste rocken du får servert akkurat nå
nen i anstendig dress, hvit skjorte, silkeskjerf og mørke solbriller, han ser mest ut som en slags krimhelt fra en 70-tallsfilm, men skjerfet ryker fort. Power on, som det vel heter.
Her skal det jobbes. Og rockes. En del av de første kuttene sitter likevel ikke helt som håpet. Lett omarrangerte «Crying Lightning» og «Why’d You Only Call Me When You’re High?» blir for eksempel skuffende svake. Det er somommelodiene glipper i nytt arrangement. Det samme skjer med «Four Out of Five», mens velkjente «Arabella» sitter som en kule.
Singlen «There’d Better Be a Mirrorball» faller så litt gjennom, overraskende nok, og det handler mest om at publikum ikke er helt på de nye låtene. Arctic Monkeys er så etablerte nå, at det er de gamle hitlåtene folk vil ha. Og får:
En nydelig «Suck It an See», en pen «Star Treatment», en høyenergisk «Do I Wanna Know?». Så en helt fantastisk og melodisk «505», kveldens store høydepunkt, som glir rett over i allsangen «Iwanna Be Yours» før «Body Paint» viser seg som den «killeren» den er.
Der smelter det nye, dempede «Arctic Monkeys» helt sømløst sammen med det gamle, mer rocka bandet. Summen er den beste rocken du får servert akkurat nå.
Den største låten. Etter den obligatoriske pausen, er det selvfølgelig klart for ekstranummer. Og alle som for lengst har sjekket setlist.fm(de fleste), vet hva som kommer. Én av de nye låtene, sterke «Big Ideas», så gjennombruddssinglen «I Bet You Look Good on the Dancefloor» fra 2006, så monsterriffhiten «R U Mine?» fra 2013.
Lyden i Spektrumer nå skrudd opp på et så høyt volum at det kjennes i kroppen. Akkurat slik man vil ha det. Uansett hva eller hvilken retning Arctic Monkeys velger å gå i fremover, kommer de aldri til å bli større og bedre enn akkurat denne låten.
En knall avslutning på en sterk kveld.