Stygt, rått og romantisk fra krigens mørkeste kjeller
Kan forelskelse vokse frem blant spy, bæsj og biologiske våpen? Daria Glenter har skrevet et styggromantisk teaterstykke fra et bomberom.
Vi har ikke mange dramatikere som Daria Glenter. Hun er født i Russland, blitt tenåring i Trøndelag og debuterer nå på Teater Innlandet i en alder av 26 år.
Forrige helg skrev hun i Aftenposten om at hun ble mobbet som barn fordi hun er russisk, og hvordan russofobien gjorde at hun i starten støttet invasjonskrigen. «Det føltes som om verden hadde startet en krig mot meg,» skrev hun.
Den unge dramatikeren måtte gå noen runder før hun kunne innse at Russland var et autokrati. Samtidig jobbet hun med stykket «Få bomme en». Det er blitt en mørk fortelling fra en krig i øst, en gang i fremtiden. En krig der fuglene er lastet med biologiske våpen og frontlinjene er usikre.
Men midt i mørket vokser det frem en kjærlighetshistorie. En skittenromantisk forelskelse mellom to kvinner i et bomberom, fremført på gudbrandsdalsk, med trusen full av bæsj.
Geriljasoldat i soverommet. Scenen er en stabel av puter og sandsekker, plassert på en liten platting midt i rommet. Publikum sitter rundt og må dikte opp møblement og vegger selv.
Vi blir raskt tatt inn i et røykfylt kollektiv med tre unge mennesker. Søskenparet Ksenia og Taras skal flykte over grensen dagen etter, mens sykepleieren Kristina har valgt å bli. Uroen er til stede fra første sekund. Ksenia kjederøyker, mens Kristina prøver å få dem til å pakke. Taras krangler med soldater på gaten, og alle er redd for å bli angitt.
Så bryter en geriljasoldat seg inn i Kristinas rom. Det skjer med få virkemidler, men skuespiller Sofie Huijs lader det hele med spenning. Vi ser i øynene hennes hvorfor Kristina vil ta imot inntrengeren – og inngå en livsfarlig relasjon.
Hun hører sammen med den fremmede, uansett.
Burde vært lettere å forstå. Daria Glenter har sagt at krigen foregår i et alternativt univers, av respekt for den reelle krigen. Selve krigssituasjonen blir dermed mer av en tilstand enn en sannsynlig konflikt.
Det er synd, for jeg tror Daria Glenter har mot og evner til å løfte Ukrainakrigen opp på scenen. Hun kunne gitt oss et annet blikk på en krig de fleste kjenner fra nyhetene. Og hun kunne tvunget publikum til å ta stilling til en kjærlighetshistorie på tvers av våre fiendebilder.
I «Få bomme en» er det isteden vanskelig å forstå konfliktlinjene, og det gjør at grunnhistorien blir uklar. Er geriljasoldaten på samme side som Kristina, eller er hun fienden? Hva har det å si at dette er en etnisk konflikt? Når politiet kommer inn i leiligheten, hvem er de egentlig ute etter?
Både tekst og regi kaster opp mange spor, men følger opp for få av dem.
Romantikk i bomberommet. Regissør Fredrik Longva lykkes med følelsen av uro, men det er mye i regien som gjør teaterstykket unødvendig vanskelig å henge med på. Når leiligheten bombes i fillebiter, er det ikke lett å forstå hva som egentlig skjer. Det hjelper heller ikke at bomberommet er spilt ut på et lite platå over publikum. Jo, det gir en klaustrofobisk følelse, men gjør også at vi ser mer sko enn intimitet.
Skjønt, alt dette er detaljer når man ser hele teaterprosjektet under ett.
Daria Glenter har skrevet en svært modig kjærlighetshistorie. Modig fordi den setter spørsmål ved hvor man har lojaliteten i en krigssituasjon. Er den hos vennene dine? Hos landet ditt? Eller er det hos geriljasoldaten som du forelsker deg igjennom et avgjørende øyeblikk?
Daria Glenter viser hva som skjer når verden har gått til helvete. Du bæsjer på deg, drikker legesprit og trekkes mot en annens halvnakne kropp. Helt ærlig, kan du se for deg noe mer romantisk?