Da hun ble syk, følte hun seg som en byrde
– Det er viktig at foreldrene også blir lyttet til, sier Ellen Frøysaa. Sammen med datter Sofie Frøysaa har hun skrevet bok om hvordan familien taklet psykisk sykdom.
Iboken «Alt bra?» forteller Sofie Frøysaa og moren Ellen Frøysaa om sitt møte med skolen og det psykiske helsevesenet da Sofie ble psykisk syk i tenårene.
Sofie gikk fra å ha toppkarakterer på ungdomsskolen til å bli en såkalt dropout-elev på videregående skole. Boken veksler mellom Sofie og Ellens perspektiv. Sofies tekster er i stor grad basert på dagboknotater fra hun var 16–18 år.
– Det er krevende å være pårørende til et barn som strever psykisk, sier Ellen Frøysaa.
Fikk feil diagnose. Sofie Frøysaa fikk diagnosen Tourettes syndrom da hun var 18 år. Det er en nevrobiologisk tilstand som kjennetegnes av tilbakevendende tics, som arter seg som ufrivillige og plutselige bevegelser eller lyder.
Før det ble hun feildiagnostisert med ADHD og fikk medisiner som gjorde alt verre. Først i en alder av 30 år ble hun diagnostisert med tvangslidelsen OCD (obsessive-compulsive disorder). Hun fikk behandling ved Angst- og tvangslidelsesklinikken ved Gaustad sykehus/Oslo universitetssykehus.
– Der gikk alt etter boken. Jeg kom til en veldig tillitvekkende behandler, som beklaget at det hadde tatt så lang tid med utredning. Hun sa: «Jeg er lei meg for det du har opplevd»
– Det gjorde så godt at hun sa det, forteller Sofie.
I bokens etterord gjengis utdrag fra pasientens epikrise og journal fra tidsrommet 2004 til 2019. (en epikrise er en sammenfatning av journalnotater, årsak, utvikling og behandling av sykdom, red.anmerk.)
Det bekreftes at Sofie Frøysaa først fikk en ADHD-diagnose, som viste seg å ikke stemme, og
at hun ble satt på medisiner, blant annet Ritalin, som forverret hennes situasjon.
Følte seg som en byrde. Frøysa har kjent på mye skam knyttet til tvangslidelsen hun strevde med, og for at hun falt utenfor. Hun har følt seg som en byrde overfor moren og lillebroren.
– Jeg fungerte ikke som de andre, klarte ikke å gå på skolen.
Hun opplever at Tourettes er en diagnose som blir latterliggjort og vitset om.
– Som jente skal du liksom være søt og flink. Men det å skjære grimaser og lage rare lyder er noe som bryter med disse forventningene, sier Sofie.
Hun mener at mange reproduserer vranglære og neglisjerer psykiske lidelser.
– Mange slenger ut diagnoser i hverdagsspråket. «Har du helt Tourettes, eller?» Det er liksom helt greit å si.
Vil ha mer åpenhet. Sofie Frøysaa har gjort det til sin jobb å snakke åpent om sin egen historie. Både som forfatter, samfunnsdebattant, foredragsholder og stand-up-komiker tar hun tak i mytene om psykisk sykdom.
– Det sentrale med denne boken er å si høyt hvor viktig det er å forebygge psykisk uhelse. Som samfunn må vi ta psykisk helse på alvor. Derfor forteller vi vår historie.
Mor og datter Frøysaa opplever at det fortsatt er mye stigmatisering knyttet til psykiske lidelser.
– Vi forteller vår historie for at den kanskje kan hjelpe andre og bidra til mer åpenhet rundt ufrivillig skolefravær og psykisk helse, sier Ellen Frøysaa.
Hun er opptatt av å sette søkelyset på hvordan familiedynamikken endres når en i familien blir syk. Det handler om forventninger, frykt, dårlig samvittighet og skam.
– Det viktigste er at man blir tatt på alvor i helsevesenet. Både den som er syk, og den som er nærmeste pårørende, sier Ellen Frøysaa.
– Foreldrene må lyttes til. Som pårørende skulle hun ønske at hun som forelder hadde blitt mer involvert i behandlingen. Hun synes det er viktig at foreldrene også blir lyttet til.
– I mange tilfeller betror jo barn og unge seg til foreldrene. Vi sitter på mye kompetanse om vårt eget barn, sier Ellen.
Både mor og datter opplevde møtet med helsevesenet og skolen som «sprikende».
– Det har vært en lang kamp for å få riktig hjelp, sier Sofie Frøysaa.
Moren påpeker at det er veldig avhengig av hvem du treffer.
– Vi har også møtt fantastiske mennesker, blant annet en behandler i et akutt-team da Sofie var 16 år. Men problemet er mangelen på tid. Vi fikk så lite tid med hver enkelt fagperson, sier moren.
– Ja, jeg er ressurssterk. På samme måte som vi har fastleger, burde vi hatt fastpsykologer, mener de to forfatterne.
«Smerter som ikke synes på utsiden, blir ofte gjenstand for mistenksomhet», skriver Ellen Frøysaa.
– Det er så lett å mistenkeliggjøre det som ikke er synlig kroppslig. Det er en vond følelse ikke å bli trodd. Det gjør situasjonen mye vanskeligere for den som er syk, sier hun.
Det er viktig for begge å understreke at det ikke er noen motsetning mellom å være ressurssterk og psykisk syk.
– Det er kjempeviktig å fremheve. Ja, jeg er ressurssterk, samtidig som jeg har psykiske utfordringer. Det er ikke enteneller, sier Sofie Frøysaa.
❝ Som jente skal du liksom være søt og flink. Men det å skjære grimaser og lage rare lyder er noe som bryter med disse forventningene.
Sofie Frøysaa