Tilfellet Andrew Tate
Den britiske influenceren fylte tomrommet i det som kalles «den maskuline krisen».
Andrew Tate er en drittsekk. Det er ingen annen måte å si det på. Treffende nok er den vulgære materialismen han står for, kanskje hans mest «sympatiske» side.
Langt verre er utsagn som beskriver kvinner som en slags forbruksvare eller går langt i forsvare seksuell vold.
Tate er kastet ut fra de fleste store medieplattformer og er for tiden i husarrest i Romania, under etterforskning for trafficking. En anklage han benekter.
Ekstrememiljøer. Likevel er han et bilde på vår tid – denmest profilerte representanten for det som blir kalt mannosfæren. Den beskrives av journalist Lasse Josephsen som «et ganske løst, nettbasert ideologisk landskap (...) som har til felles at de raser mot feminisme samtidig som de forfekter en til tider rabiat maskulinitet.»
Men disse til tider ekstreme miljøene er ytterpunkter i en langt større diskusjon som ikke bør avfeies med merkelapper som «reaksjonær» eller «kvinnefiendtlig».
Andrew Tate har ikke skapt det som kalles «den maskuline krisen». Han bare fylte tomrommet.
Reaksjon. Hvis vi virkelig hever blikket, kan den storemannsdiskusjonen ses somen reaksjon på 1968. Dette mytiske året er blitt symbolet for en stor, sosial omveltning som preget alle vestlige land.mange forbinder sekstiåtterne med venstreradikal maoisme og hardbarket kommunisme.
Men like viktig var frigjøringsideologien: Vekk fra gamle, undertrykkende institusjoner som kirken, skolen og den tradisjonelle familien. Slipp enkeltmennesket fri.
Ikke minst gjaldt det å avsløre og avskaffe de gammeldagse, undertrykkende kjønnsrollene.
I tiårene etter har mannsidealet endret seg. To «gamle» mannsidealer har svunnet hen:
Det ene er mannen som eventyrer, oppdager og erobrer – ham vi kunne lese om i utallige bøker og hefter som særlig rettet seg mot unge gutter. Dennemannen er i dag blitt imperialist og undertrykker. Kanskje finnes det bare spor av ham i sportens verden, blant fotballspillere eller kampsportutøvere.
Det andre idealet er den solide, sterke, men også tause hverdagshelten. Han som gjorde sin plikt og svelget sine nederlag uten å snakke om dem. Han er i dag blitt symbolet på farene ved mannen som ikke kan snakke om sine følelser, mer enn potensiell pasient med psykiske plager enn et kulturelt ideal.
Beskrivelser som dem overfor blir lett ulne. Det er et forsøk på å fange kulturelle endringer som ikke så enkelt lar seg fange på en stringent måte. Samtidig finnes det også enmer håndfast vei inn i diskusjonen.
Gutter henger etter. Det såkalte «Gutteutvalget» ledet av Camilla Stoltenberg, drev ikke kulturanalyse. De så på tall. Utvalget ble for øvrig satt ned da undertegnede var statsråd.
Et av funnene de bekreftet var at gutter i snitt kommer dårligere ut av skolesystemet. Guttene som gruppe ligger bak jentene i de fleste fag, og det er en langt høyere andel av demsom dropper ut av skolen uten å fullføre.
Disse guttene skal så inn i et arbeidsmarked somhar endret seg. Ikke bare har tradisjonelle mannsbastioner som produksjonsindustrien færre ansatte enn for noen tiår siden, men typisk mannlige arbeiderklasseyrker har også blitt presset av økende arbeidsinnvandring.
Denne økonomiske endringer ser vi over hele den vestlige verden.
Forfatteren av boken Of Boys and Men hever at de fleste menn i USA har relativt sett lavere inntekter i dag enn i 1979. Kvinners inntekt har steget over hele fjølen (noe som selvfølgelig også skyldes kvinnenes inntog i arbeidslivet).
Det er med andre ord en klar kjønnsdimensjon i mange av debattene fra det siste tiåret: For lite læring i skolen, frafall fra videregående, økende utenforskap og svak rekruttering til yrkesfagene.
Trekker mot høyre. Det er fristende å se den økonomiske utviklingen i sammenheng med en klar politisk trend: Venstresiden har tapt mennene.
«Venstresida harmistet mannetekket. Ingen ser ut til å bry seg», som Rødts aldri hvilende Mímir Kristjánsson skrev for noen år siden.
Alle partiene på venstresiden har en klar overvekt av kvinnelige velgere. Menn trekker mot høyre. En av forklaringene kan være at venstresiden, fremfor alle, har hatt eierskap til – og kjempet for – arven fra likestillingskampen i 1968.
Venstresiden oppfattes som myk, varm og godhjertet. Kanskje lite maskulin? Men dermed kan den også bli «fremmed for demsom liker mekking, jakt, pils og gaming», som Raymond Johansen har uttrykt det.
Trond-viggo-idealet. Da jeg var barn, var lege og programleder Trond-viggo Torgersen det friske pustet. Enmann som snakket om følelser – og viste dem.
Jeg har alltid følt meg mer som
❝ Gjenkjennelige kjønnsroller gir et ankerfeste. På godt og vondt.
en Trond-viggo enn som en opp- dager, traust hverdagshelt eller – Gud forby – Andrew Tate.
Men i dag er alle blitt som karakteren Trond-viggo spilte, eller mer presist sagt: Denne typen mann er blitt det dominerende, kulturelle idealet.
I dag hører vi stort sett om kjønnsroller som noe negativt. De presser oss til å være på en bestemt måte, «passe inn» i en fastlagt mal eller de reproduserer gamle og giftige fordommer.
Ja. Men sosiale roller er også en måte å orientere seg i verden på. De veileder oss og gir en ramme som vi bruker for å utvikle oss selv som mennesker. Gjenkjennelige kjønnsroller gir et ankerfeste – på godt og vondt.
Pervertert rolleutgave. Én forklaring på tilfellet Tate kan være at mangelen på en solid, trygg og maskulin kjønnsrolle gir en åpning for den perverterte utgaven. Fraværet av faste rammer gjør at nihilismen kommer seilende inn.
Tate blir et ideal for en generasjon unge gutter som ikke vet hvordan de skal bli menn – fordi de ikke lenger finner klare forbilder.
«Fortell hva du føler» er et viktig spørsmål til unge gutter. Men det har kanskje ikke samme magnetisme som dyre biler og en bulende sixpack.