Slik forsøkte NS å verve nordmenn som frontkjempere
Med de fremste reklamefolkene på laget skapte Nasjonal Samling en propagandakampanje uten sidestykke i norsk historie.
Før og under annen verdenskrig foregikk det en utstrakt propagandavirksomhet i Norge. Nasjonal Samlings (NS) propaganda hadde som mål å verve nordmenn som velgere, medlemmer og frontkjempere til nazismens tjeneste.
Allerede i 1933 roste norsk reklamebransje NS for beste politiske propagandakampanje.
Med sitt enkle språk og kraftfulle, fargesterke uttrykk fungerte kampanjen godt fra et reklamefaglig standpunkt.
Fremste symbol. NS var et reklameparti, skriver historikeren Hans Fredrik Dahl i boken «Parti og plakat, NS 1933–1945».
Den første propagandasjefen, Walter Fyrst, kom fra reklamebransjen. Han tok i bruk moderne, profesjonelle virkemidler for å markere det nye partiet. Plakater, høyttalerbiler, flyveblader, avisartikler og kinoreklamer.
Plakaten «Norge kaller», som kom i 1936, ble trykt i opptil en halv million eksemplarer i løpet av det neste tiåret.
Det var den mest utbredte politiske plakat i Norge noensinne.
En ørn brer sine mektige vinger ut over en fjelltopp i det rødgule skinnet fra solkorset. Det ble de norske nasjonalsosialistenes fremste symbol.
Rendyrket kunsten. – Propaganda er i sin natur overforenklende, påståelig og angripende. Et sykdomstegn i et samfunn, spesielt når myndighetene står bak, som i Norge under krigen, mener Johan Helberg, tidligere direktør ved Justismuseet i Trondheim.
Propaganda var opprinnelig ikke noe negativt begrep.
Alle politiske partier hadde et propagandakontor for å spre sine budskap. Under første verdenskrig var de allierte tidlig ute med visuelle kampanjer som appellerte til folks følelser.
Etter revolusjonen i Russland rendyrket kommunistene propagandakunsten. Det ble et kraftig politisk instrument som var i bruk helt til Sovjetunionens fall.
Her hjemme var det ikke stor forskjell på det estetiske uttrykket i Arbeiderpartiets og Nasjonal Samlings propaganda.
«Norges gullalder». Likheten med ørnen og hakekorset til det tyske nazipartiet NSDAP var slående, men det var krefter i NS som la vekt på at det norske partiet ikke måtte fremstå som en blåkopi.
Derfor hentet de mest mulig fra gammelnorsk historie.
Quisling kalte sin offisielle residens Gimle – etter æsenes bolig. De paramilitære styrkene i Hirden trakk linjer tilbake til Norges storhetstid i middelalderen. Og hilsenen «heil og sæl» – norrøne «heill og sæll» (hel og uskadet) – ble påbudt for partimedlemmer og politifolk.
Likheten med Hitlers «sieg heil» var ikke til å overse, og blant nordmenn flest fenget den ikke.
NS så på vikingtiden som Norges gullalder, akkurat som tidligere norske nasjonalister hadde gjort.
Solkorset, også kalt Olavskorset, ble identifisert med Olav den hellige. Ifølge universitetsbibliotekar Jimi Thaule ved Universitetet i Agder var Olav det viktigste historiske forbildet for NS.
«Ekte» norske farger. Legenden forteller at helgenkongen bar et skjold prydet med solkorset i rødt og gult da han falt på Stiklestad i 1030.
Som dokumentasjon viste ideologene til en del av et alter fra 1200-tallet. Der er Olav avbildet med skjoldet i en kampscene fra Stiklestad.
Dette var de egentlige norske nasjonalfargene, mente man. Ikke rødt, hvitt og blått, som var inspirert av trikoloren fra den franske revolusjon.
NS laget derfor sitt eget norske flagg med et gult kors på rød bunn, ikke ulikt det tradisjonelle landskapsflagget som Skåne bruker i dag.
Ns-flagget skulle ikke erstatte, men supplere det offisielle norske nasjonalflagget. Snart ville Quisling-leiren også gjøre det til sitt.
Ns-propagandaen gjorde krampaktige forsøk på å identifisere Quislings visjoner med Olav den hellige.
Partiavisen Fritt Folk antydet i anledning Ns-førerens 54-årsdag i 1941 at han allerede under oppveksten på Gjerpen prestegård i Skien hadde fått et forvarsel gjennom solkorset, som blant annet prydet spiret og flere steder inne i kirken.
Ved samme anledning publiserte partiet et hyllingsdikt med tittelen «Ørnen». Det sammenligner Quisling med den mektige fuglen som brer ut sine vinger, et eldgammelt symbol på autoritær makt.
Nasjonalsosialistene kalte den solørnen og koblet den til solkorset på både jakkemerker og propagandaplakater.
Slik hentet de inn både kristne og førkristne tradisjoner i partisymbolikken. Men som parti var NS solid plantet i den kristne tradisjon.
Djerve haker og blå øyne. I begynnelsen var den norske nazipropagandaen snillere enn i Tyskland, under Joseph Goebbels. Quisling hadde også sin egen propagandaminister, Gulbrand Lunde. Han var arkitekt for en strategi som la vekt på positive uttrykk i en slik grad at det til tider virket parodisk.
– Plakatene byr på en nesten monoton rekke med kjernesunne tanngarder, djerve haker og blå, blå øyne som stirrer inn i tusenårsriket, skriver Hans Fredrik Dahl.
Det skulle forestille arierne som
❝ Propaganda er i sin natur overforenklende, påståelig og angripende. Et sykdomstegn i et samfunn, spesielt når myndighetene står bak.
Johan Helberg, tidligere direktør ved Justismuseet i Trondheim
Adolf Hitler fantaserte om, og som hadde sitt kjerneland i Norge.
De aller fleste plakatene var tegnet av Harald Damsleth, en av de fremste reklamefolkene i Norge på den tiden.
Hans stil var moderne, en «realistisk forenkling», som passet til ideologien. Den hadde klare former og rene fargeflater, tydelig inspirert av tysk reklamekunst, ifølge kunsthistoriker Eva Furseth.
I 1934 tegnet han en forside for Aftenpostens A-magasinet. Også i USA var disse rene linjene og fargene etterspurte. I 1939 fikk Damsleth tilbud om å begynne som tegner hos Walt Disney, men takket nei.
Etter den tyske invasjonen i Russland i juni 1941 kom det et mørkere drag over Ns-plakatene. Det var til dels ren skremselspropaganda med fryktinngytende tegninger av bolsjevikiske uhyrer som truet Norge.
Men den oppbyggelige kampanjen for sunne norske verdier fortsatte.
Gulbrand Lunde omkom i en fergeulykke i Romsdalsfjorden i oktober 1942. Da overtok hans medarbeider Willy Klevenberg fra Gjøvik ansvaret for partiets propaganda-plakater, filmaviser og høyttalerkampanjer.
Han sto fast på de enkle, ofte nøytrale slagord som «Mot lysere tider», «Vi vil oss et land» og «Ny jord under plogen».
Fra parti- til statspropaganda.
Ns-plakatene viser noe av det kraftfulle i uttrykket, men i sin samtid virket de uendelig mye sterkere, påpeker Hans Fredrik Dahl.
Under krigen var omgivelsene i hverdagen gråere og tristere enn vi er vant til i dag. Ns-plakater i storformat vakte oppsikt. Konkurrerende reklame var det lite av, simpelthen fordi det knapt fantes varer og produkter å reklamere for.
Siden Nasjonal Samling var eneste tillatte parti under krigen, hadde de i praksis monopol også på propagandaen. Plakatene deres var allestedsnærværende.
Overalt der folk ferdedes var veggene «prydet» av Ns-propagandaen: på postkontorer, jernbanestasjoner, i togkupeer, på rutebilstasjoner, i banker, forsikringsselskaper og offentlige kontorer, ja, til og med i Vinmonopolets utsalg over hele landet.
I 1944 fikk partiet lovfestet oppslagsplikt på alle steder som mottok offentlig støtte.
Dermed fikk plakatene endret status fra partipropaganda til statlige kunngjøringer. Det ble truet med streng straff for å rive dem ned.
Ikke desto mindre skjedde dette ofte, for stadig flere nordmenn mislikte budskapet.
Da NS lanserte kampanjen med «V» for victory, saboterte gode nordmenn seierssymbolet ved å tegne kongens H7-tegn over.
Slaget var tapt. NS og tyskerne kjempet på vikende front om opi- nionen i Norge. Motinformasjon florerte i form av radiomeldinger fra BBC i London, illegale aviser fra motstandsbevegelsen og alliert propaganda.
Helt på tampen, i januar 1945, lanserte Nasjonal Samling den flammende plakatkampanjen «Norsk front». Den manet til nasjonal samling mot indre og ytre fiender.
Til og med kong Haakons motto «Alt for Norge» tok de i bruk. Men de oppnådde ikke stort mer enn å signalisere hvor desperat situasjonen virkelig var.
Til tross for alle ressurser partiet fikk med okkupasjonen, og til tross for den profesjonelle propagandaen greide Nasjonal Samling aldri å vinne noen oppslutning blant «folkemassene», slik Hitler og hans NSDAP hadde gjort i Tyskland.
Målet med flere vervekampanjer var å komme opp i 100.000 medlemmer, men i 1943 hadde partiet bare 43.000.
En av hovedårsakene, slik NS selv analyserte situasjonen, var at de tyske nazistene hadde hatt tid på seg til å vinne folket for sine ideer før de erobret makten. Deres norske partnere ble kastet ut i det 9. april 1940 uten å ha vunnet folkets støtte på forhånd.
Dessuten kunne ingen bortforklare det faktum at Nasjonal Samling i Norge støttet seg til en fremmed okkupasjonsmakt som hadde hærtatt land og folk.
Plakatene byr på en nesten monoton rekke med kjernesunne tanngarder, djerve haker og blå, blå øyne som stirrer inn i tusenårsriket
Hans Fredrik Dahl, historiker