Toppklubbene irriterer bredden. Slik kan floken løses.
Brann vinner på Lerkendal. Amahl Pellegrino scorer «årets mål» i Bodø. Likevel er det et resultat i 2. divisjon som er det store samtaleemnet i norsk fotball denne uken.
Det handler om et problem som irriterer grasrota – med god grunn. Det handler omet problemsommå løses. Vålerengas 2. lag har gjennom sine to siste kamper blitt selve symbolet på alt som er galt med å la toppklubbenes annetlag være en naturlig del av divisjonssystemet. Fra å slå Træff 5–0 med en stamme bestående av spillere fra A-stallen, tok de uken etter turen til Arendal med et lag der kun et par av dem som satte seg på bussen ville kommet inn på kino med 18-årsgrense.
Det endte da også som en fotballmessig skrekkfilm, med 0–11 i bagasjen. Dette er ekstremutgaven av alt som skaper frustrasjon hos alle de andre involverte i samme avdeling.
Hadde det vært et særtilfelle, ville det sett dumt ut, men likevel vært til å levemed. Problemet er at vi ser ting som dette uke ut og uke inn i alle divisjoner der annetlagene deltar. Deres prioriteringer kan avgjøre opp- og nedrykk for de andre lagene i avdelingen. Det kan over tid koste mer enn det smaker for norsk fotball.
❝ Problemet er at vi ser ting som dette uke ut og uke inn i alle divisjoner der annetlagene deltar
❝ Følelsen av bare å være en ubetydelig brikke, et slags nyttig redskap for de rike og mektige, er sterk
Forpliktelser. Dette er en ønsket utvikling over tid. Det vil si en ønsket utvikling fra forbund og toppklubber. Begrunnelsen har vært edel nok. Kamparena er en av de tre viktigste bærebjelkene ved all spillerutvikling, sammen med treningsarena og kompetanse rundt spillerne.
Toppklubbene har argumentert for at kamparenaen må inneholde kamper som betyr noe, det vil si kamper i divisjonssystemet. Damå de selv både vite og vise at det betyr noe for flere enn dem selv. Med fordeler følger forpliktelser. Dette handler nemlig om noe mer omfattende enn bare kamparenaer. Det handler om å beskytte underskogen.
For snart en mannsalder siden hadde jeg gleden av å bli norgesmester med Årvoll i 16 årsklassen. De fire klubbene i semifinalen det året var Årvoll, Eik, Voss og Røros. I dag er det nesten utenkelig at små klubber avanserer fra første eller andre runde i NM for aldersbestemte klasser, hvis de i det hele tatt kvalifiserer seg.
Større avstand. De beste spillerne i småklubber hentes til byens, kretsens, eller distriktets beste lag allerede fra de er pur unge. Akademiordningen som ble innført i norsk fotball, har på veldig mangemåter vært en suksess. Men den har også polarisert avstanden mellom toppklubbene og bredden.
I toppklubbene finnes alt som er attraktivt for en lovende spiller. De beste klubbene har heltidsansatte trenere, medisinsk apparat og ressurser til å friste en 12 åring til å ta steget fra barndomsklubb og kamerater. Konkurransen mellom toppklubbene gjør at stadig yngre spillere fristes og lokkes.
Jeg har selv vært med på å senke aldersgrenser for talenter å lete etter. Begrunnelsen er den samme overalt: Om ikke vi henter spilleren, gjør en av konkurrentene våre det. På den måten utvikles «fotballens darwinisme». De sterkeste overlever, de mindre klubbene tappes.
Det er ikke nødvendigvis et problem i folkerike strøk. Men i mindre distrikter kan det i verste fall føre til at noen klubber mister en årgang spillere i det de beste forsvinner. Da havner hele fotballens økosystem i ubalanse. Over tid blir selv de største grantrærne littmindre om ikke underskogen vedlikeholdes. Sånn er det i fotballen også. Toppklubbenes forpliktelse er å leve i harmonimed de rundt seg. Dette er i begges interesse.
To ulike løsninger. Det er på bakgrunn av dette irritasjonen over annetlag fra klubber som «gjør akkurat somde vil» vokser. Følelsen av bare å være en ubetydelig brikke, et slags nyttig redskap for de rike og mektige, er sterk. Den er lett å forstå.
Derfor er tiden inne til å gjøre en av to ting.
1. Stille krystallklare krav og iverksette konsekvenseromikke kravene følges.
Dette er vrient på noen måter, men ikke uløselig. Hele poenget er å sørge for færrestmulig variasjoner fra gang til gang med hvilke spillere annetlagene stiller med. Det er mulig å tenke så drastisk at en krever at samtlige som for eksempel spilte kortere enn 45 minutter skal starte neste annetlagskamp med mindre det er klare akutte medisinske årsaker til at det ikke skjer.
En kan kreve samme snittalder innenfor et år eller to. Eller mange andre ting som et utvalg av topp og breddeklubber sammen må vedta.
2. Endre seriesystemet.
Det er på mange måter det letteste, kanskje også det mest riktige. Vi har fått på plass gode nasjonale serier der toppklubbenes aldersbestemte lag møter hverandre. Det kan være tid for at vi går tilbake til å gjøre det samme for klubbenes annetlag.
Gjør vi det, mister toppklubbene og spillerne argumentet om å spille kamper som virkelig betyr noe. Mange unge spillere har erfart utviklingen som ligger i å møte voksne fysisk robuste motstandere å bryne seg på. Likevel er argumentene for å røske opp seriesystemet med roten og fjerne annetlagene, sterkere.
Vålerenga 2 kan møte Rosenborg 2 og Molde 2 på like premisser. Bryne 2 kan møte Åsane 2 på samme måte.
De kan få friere tøyler på datoer å spille. De kan avtale seg imellom hva slags styrke de stiller med. Sliter det ene laget med mannskap, har de fleste trenere i norsk fotball en såpass åpen dialog at de kan informere om det og gi motstander mulighet til å justere sin slagkraft.
Kår en vinner. Så må en sørge for å gjøre det attraktivt nok å vinne kampene. For de fleste holder det å spille for egne muligheter til å bryte seg inn på klubbens beste lag. Men det kan selvsagt både være rause pengepremier til serievinner, opprykk og nedrykk mellom ulike nivåer og flere andre ting som gjør at kampene vil føles som viktige.
Den aller viktigste kampen er likevel kampen for rettferdighet. Den er såpass sterk og omfatter såpass mange at vi ikke lenger har noe valg. Enten må ordningen som eksisterer i dag, gjøres bedre. Eller så må forbundsting og vedtekter endres slik at annetlagene møter hverandre – og kun hverandre.
Aftenpostens fotballekspert Lars Tjærnås er også ekspertkommentator for Viaplay. Han er tidligere trener for blant annet Vålerenga og Stabæk og har vært assistenttrener i Wimbledon og Lillestrøm. Som talentspeider har han tatt oppdrag for Brann, Fredrikstad og Start.