Da Norge bombet og meglet på én gang
Mens Libyas stridende parter satt i hemmelige fredsforhandlinger i Oslo, falt norske bomber over Muammar al-gadafis residens.
«Det der vi prøvde på i Libya, var jo noe som burde ha gått. Det kan du kanskje fortelle ungene en gang.»
Det var diplomaten og fredsmegleren Tomas Stangeland som sa det, noen dager før han døde av kreft som 43-åring i 2014.
Nå har vennen og kollegaen han sa det til, Henrik Thune, fortalt historien i en ny bok: «Strengt fortrolig. Norges forsøk på å stanse krigen i Libya.» Den gir et sjeldent innblikk i norsk diplomati og i Utenriksdepartementets lille «Ff-seksjon» – avdelingen for Norges freds- og forsoningspolitikk.
Halvt fiende, halvt terapeut. Norge har drevet fredsmegling i land som Guatemala, Colombia, Sri Lanka, Myanmar, Sør-sudan, Nepal, Venezuela. For ikke å snakke om Oslo-avtalen, det ambisiøse og mislykkede forsøket på å skape fred mellomisrael og palestinerne. Meglingen om Libya er en lite kjent historie, og dessuten en sombryter helt med lærdomnummer en for alle som driver med fredsarbeid:
Den som skal drive med fredsmegling, må ha partenes tillit og ikke selv være aktiv part i konflikten. Men under borgerkrigen i Libya drev Nato-landet Norge med bombing og megling på en og samme tid. Det er noen absurde scener i Henrik Thunes bok, som denne fra 29. april 2011 i Oslo:
«Her satt vi, altså, et par nordmenn. I et soverom. Vegg i vegg med Gadafi-familiens utsending. I det ene øyeblikket bombet Norge dem, i det neste opererte vi som en slags terapeut, mellom fiender.»
Muammar al-gadafi, den eksentriske presidenten som hadde styrt Libyamed jernhånd i 42 år, var i ferdmed åmiste grepet under «den arabiske våren» som feide over Midtøsten. Det komtil folkelige opprør mot fæle regimer i land etter land.
I Libya hadde opprørerne i landets nest største by Benghazi fått FN og Nato på sin side i konflikten. Angsten var stor for at Gadafi-regimet ville gå hardhendt til verks og skape humanitær katastrofe i Benghazi. FNS sikkerhetsråd åpnet 17. mars for at «alle virkemidler» kunne tas i bruk for å hindre det.
På tur med F 16 fra Kreta. Bare fire dager senere var seks norske F 16-fly på plass i den amerikanske Souda Bay-basen på Kreta. Forsvarsminister Grete Faremo (Ap) ivret for at Norge skulle bidra, skrev daværende statsminister og nåværende Nato-sjef Jens Stoltenberg i erindringsboken sin. Utenriksminister Jonas Gahr Støre «var mer nølende», i likhet med flere av Støres folk i UD.
Norske jagerflyvere slapp 588 bomber over Libya i 2011. Saken ville nok ha fått et heftigere etterspill hvis Norge ikke var blitt rammet av terroren på Utøya og i Regjeringskvartalet den sommeren.
Rett nok hadde samtlige partier på Stortinget stilt seg bak aksjonen. Men saksbehandlingen var av det raske og lite betryggende slaget. Partiledere ga sin tilslutning på telefon. Hvilke konkrete mål pilotene skulle bombe, var heller ikke åpenbart.
Samlet var den Nato-ledede aksjonen lite vellykket. Gadafi ble drept, men uten at et styringsdyktig regime kom på plass i stedet. Libya sank ned i kaos og lovløshet og har vært der siden.
Gaddafi-barna på glid. Kanskje var det naivt å tro at Norge kunne forandret noe som helst på denne historien. Og starten på engasjementet var av det merkelig tilfeldige slaget. Henrik Hovland, journalist, forfatter og «frilanskonsulent» for UD, hadde via en kontakt i Midtøsten fått nyss om at Gadafis datter og sønn ville
❝ Saken ville nok ha fått et heftigere etterspill hvis Norge ikke var blitt rammet av terroren på Utøya og i Regjeringskvartalet den sommeren.
forhandle. De ville ikke se sin far lide samme skjebne som Saddam Hussein, diktatoren som ble tatt av dage i Irak etter den internasjonale intervensjonen i 2003.
I noen måneder pågikk det norske Libya-diplomatiet, under ledelse av Støre og den drevne ekspedisjonssjefen Geir O. Pedersen. Henrik Thune skildrer noen sterke øyeblikk i prosessen. Han satt selv ansikt til ansiktmed diktatorsønn Saif Gadafi i Tripoli da FN gjorde sitt vedtak og det var klart at Libya ville bli bombet.
Delegasjoner fra Tripoli og Benghazi møttes senere i Oslo, begge med vilje til å bevege seg, ifølge Thune. De drøftet opplegg for en overgangsregjering og forberedelser til et valg.
Gadafi var nøtten. Den store nøtten var hva som skulle skje med Libyas sterkemann, Muammar al-gadafi. Nordmennene skisserte en løselig plan om at han skulle forlate det offentlige liv og ta opphold på et sikkert sted utenfor Tripoli.
Støre orienterte og sonderte med sine kolleger, blant annet USAS utenriksminister Hillary Clinton. Ingen får noen gang vite om det var realisme i dette. Ingen får vite om Gadafi senior hadde vært i stand til å fire på noe som helst, langt mindre slå seg ned i stillhet et sted på landet. Amerikanerne satte til slutt bom for hele fremstøtet. «Gadafis tid var ute», fikk de norske diplomatene veldig klar beskjed om.
«Det burde ha gått», sa Tomas Stangeland, og det burde det jo. For det står dårlig til – ikke bare med Libya, men med freds- og forsoningstanken også andre steder i dagens verden.