Derfor elsker vi «Succession»
Det er tilfredsstillende å se våre egne følelser og impulser bli levd ut i en elegant og intelligent innpakning.
NB: Denne artikkelen inneholder ikke spoilere omsiste sesong.
Er du overrasket over at du liker «Succession»? Den amerikanske, satiriske, svarte dramaserien er nå i sin fjerde sesong. Handlingen dreier seg om Logan Roy og hans fire voksne barn. Logan eier og leder et gigantisk medie- og underholdningsselskap, hvor han stadig lover bort og trekker tilbake hvem han skal utpeke som sin etterfølger.
På tross av minimalt med action og lange dialoger har den slått an hos mange. Den handler ommakt, politikk og familie. Handlingen går sakte, men den dirrer. Hva er det som står på spill? Selv om maktspillet i serien er elegant, er det ikke der kruttet ligger. Det ligger i relasjonene: Det handler om søskenrivalisering og om å vinne pappas gunst.
Hjerteskjærende. Det er mye deilig krydder i denne serien. Vi kan la oss provosere av den egenrådige og selvgode Logan som kjefter uhemmet på både barna og rådgiverne sine, og krever at alle tilpasser seg hans ønsker. Vi kan fascineres av hvordan de alle bruker og misbruker makt på samvittighetsløst vis. Vi kan more oss over den ene sønnens seksuelle preferanser, og gispe av skrekkblandet fryd når søsknene stadig spøker om at han vil ligge med moren sin.
Men under det grenseløse og spektakulære ligger det et hjerteskjærende drama. Logan fremstår som skruppelløs når han stadig skuffer og sviker barna sine. Likevel vender barna hele tiden tilbake til ham og ønsker hans velsignelse. Vi enser at bak alle pengene, luksusen og makten, er det fire små barn vi ser. De rivaliserer om fars oppmerksomhet og anerkjennelse, selv når de er blitt fremgangsrike og ganske kyniske voksne.
Dramaene fra barndommen. Kanskje kjenner du det igjen i deg selv, hvordan dramaene fra barndommen fortsatt lever i deg. Som voksen holder du deg kanskje for god til å reagere åpenlyst på det når foreldrene dine behandler deg og søsknene dine forskjellig.
Du kommenterer ikke på at storebror alltid får den største porsjonen eller at lillesøster alltid får bestemme hvor turen skal gå. Men selv om du er voksen, er kanskje følelsene likevel sterke? Du kjenner fortsatt at det svir når pappa gir lillebror høylytt ros, men ikke anerkjenner deg.
På samme måte som krim, thrillere og skrekkfilmer gir oss en anledning til å være i berøring med ubehagelige følelser som morderisk raseri og redsel, gir denne serien oss mulighet til å kjenne på skrekken for å havne utenfor, bli sveket av våre nærmeste. Og ikke minst den søte fantasien om å myrde sine rivaler – i alle fall sosialt og følelsesmessig.
Det ligner barnas frie lek der de lever ut makt og avmakt når de lekeslåss, eller potensialet for ødeleggelse når de knuser legohuset de har bygget. Slik kan også vi voksne komme i kontakt med følelsene våre på en passe ubehagelig måte når vi lever oss inn i andres historier.
Vi kjenner igjen følelsene. Historiene gir oss muligheten til både å være i, og samtidig betrakte på avstand, våre egne, indre dramaer.
Det kan være tilfredsstillende å kjenne på disse følelsene gjennom de intense dramaene i «Succession». Det gir gjenklang dypt nede i oss: Redselen for å bli forbigått av de andre, og ikke være den utvalgte. Raseriet man kan føle når noen legger beslag på den vi vil ha.
Vi kjenner følelsene igjen, og uttrykket de får i Tv-serien, føles validerende for vår egen sjalusi, misunnelse og raseri. Det føles som om våre egne dramaer endelig får den rette valøren, og det er tilfredsstillende å se våre egne følelser og impulser bli levd ut – i en elegant og intelligent innpakning.