Finsk galskap mot norsksvenske dronninger
Det er nordisk toppmøte i første semifinale. Men hvem er best: Norge, Sverige eller Finland?
1. Norge Alessandra: «Queen of Kings»
Det er én grunn til at norsk-italienske Alessandra er første artist ut i årets Eurovision: energien i det forrykende sceneshowet. Selve låten er sånn passe fengende, men likevel litt masete og hektisk «vikingpop». Men så lenge Alessandra holder kontroll på vokalen, løfter hun denne «ha-trua-på-deg-selv»låten til noe mer.
2. Malta The Busker: «Dance (Our Own Party)»
Stakkars The Busker, som skal følge opp festen etter at Alessandra har satt fyr på salen. Det kommer de ikke til å klare, for å si det forsiktig. Faktisk er det vanskelig å se for seg en tammere låt i årets startfelt. Dette er myk soulpop med svak melodi og et flatt refreng. Låten reddes ikke engang av jevn saksofonblåsing.
3. Serbia Luke Black: «Samo Mi Se Spava»
Den kunne vært fristende å følge Luke Blacks ønske om å sove for alltid (tittelen) mens verden brenner rundt oss, men det er jo klin umulig med hans bankende techno-låt i bakgrunnen. Da kunne vi heller danset, men det er heller ikke så lett når låten mangler retning og løft. Da blir det «game over», som han selv synger midtveis.
4. Latvia Sudden Lights: «Aijā»
Nok en sang som bringer et ønske om å bare sove seg gjennom alt som er hardt eller vanskelig i livet. Denne gangen er ønsket lettere å følge, for de tre minuttene med musikk hverken gleder eller irriterer. Låten kommer, og forsvinner igjen, selv om gitaren prøver å vekke oss. Hvordan denne skal skille seg ut, er umulig å forstå.
5. Portugal
Mimicat: «Ai Coração»
Aj, aj, her kreves det en solid dose fryd og entusiasme over alt portugisisk for å få full uttelling. Og selv om jeg liker landet, folket og maten, er det noe for andpustent over disse tre minuttene med «fyrig» flamcopop. Låttittelen kan oversettes til «åh, hjerte», men det er fint lite her som får pulsen til å stige underveis.
6. Irland Wild Youth: «We Are One»
Irland er landet som har vunnet Eurovision flest ganger, syv, men det er nå snart tre tiår siden sist, i Oslo Spektrum i 1996. Det kommer til å gå minst ett år til før det skjer igjen, for dette er simple saker. Faktisk høres «We Are One» mest ut som en slags U2-aktig, spesiallagd hymne for hele konkurransen. Det blir for billig.
7. Kroatia Let 3: «Mama ŠČ»
Se her, ja. Endelig et Eurovision-bidrag som vil dele fans og publikum i to. En tre minutters rockeopera som kanskje, det er ikke så lett å skjønne, handler om antikrig. En så spinnvill låt som «Mama ŠČ» kan ikke få annet enn karakter seks eller én. Jeg lander på det siste, for her blir det altså for mye rart. Og dermed bare dumt.
8. Sveits Remo Forrer: «Watergun»
«I don’t wanna be a soldier, I don’t wanna have to play with real blood», synger unge Forrer, og hans budskap bør gå rett hjem i årets Eurovision, som også vil være sterkt preget av krigen i Ukraina. Litt tamt refreng, og litt overtydelig i fremføringen, men det er liten tvil om at denne karen har en stemme som bærer godt.
9. Israel Noa Kirel: «Unicorn»
Fem år etter at landet vant, med Nettas elleville «Toy», sender Israel nok en gang en av sine største popstjerner inn i konkurransen. Og Kirel gjør virkelig alt hun kan, ikke minst på show- og dansefronten, som kanskje later til å være det viktigste her. Greit nok, for den småenergiske poplåten hun fremfører, er sertifisert dusinvare.
10. Moldova Pasha Parfeni: «Soarele și Luna»
En gledelig side ved Eurovision er bidragene som virkelig spiller på landenes etniske og musikalske særpreg. Det er ikke så mange slike i år, dessverre, men Moldova holder fanen høyt. Ikke minst fordi det klassiske fløytespillet går som et drivverk gjennom denne energiske kjærlighetserklæringen. Får sine fans, denne.
11. Sverige Loreen: «Tattoo»
Svenske Loreen sier at da hun hørte denne kraftpoplåten første gang, skjønte hun at den var skapt for noe stort: Eurovision. Da jeg så den live, tenkte jeg «denne vinner det hele». Det kan skje, selv om noen tøffe konkurrenter er på banen, for melodi, vokal og sceneshow er som skapt for å komme ut av skjermen. Men har den nok energi?
12. Aserbajdsjan Turalturanx: «Tell Me More»
Jeg trodde at Malta eller Irland hadde kveldens tammeste låter, men der vil virkelig brødrene Tural og Turan Baghmanov ha et ord med i laget. De kan nok spille, synge og rappe (i alle fall litt), men som låtskrivere faller duoen totalt gjennom. Det låter «britisk», ja, men å komme til Beatles-byen med noe så flatt, er en skam.
13. Tsjekkia Vesna: «My Sister’s Crown»
Vesna er en kvinnegruppe med seks medlemmer, og budskapet i deres låt er tydelig nok: «All the sisters of the world, come together with a prayer, choose love over power». Det treffer i Eurovision, så klart, men denne litt stakkato poplåten mangler likevel refrenget som kan løfte den fra hederlig innsats til en topplassering.
14. Nederland Mia Nicolai & Dion Cooper: «Burning Daylight»
Nederland gjør på en måte «alt» riktig her. De holder fast på tradisjonen med å sende en poplåt med patos, frontet av to sangere med følelsene tykt og inderlig utenpå skjorten. Tidligere vinner Duncan Laurence (2019) er også med som låtskriver. Likevel blir alt feil når låten helt mangler energi og refreng.
15. Finland Käärijä: «Cha Cha Cha»
Strengt tatt burde det gå skeis når en artist fusjonerer rap, elektronika, metal og et melodisk popparti inn i en låt på tre minutter. Men ikke her, sensasjonelt nok. «There’s only bar and piña colada on my mind», synger Käärijä på ildenergisk finsk, og veldig mange fans slenger seg med på technofesten. Full finsk galskap.