Jeg ville aldri blitt integrert uten fotballen
Jeg er en forvirret seksåring den natten vi skal dra. Mamma vekker meg. Alle rundt meg er redde. Dagen etter våkner jeg opp i en leilighet i Åndalsnes.
Jeg åpner et vindu og ser utover gaten. En dame går forbi, og jeg sier «hei» på kurdisk, med et smil. Hun ser rart på meg, og jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke svarer meg. Lite visste jeg at vi ikke snakket samme språk.
Første skoledag. Spol frem til første skoledag. Jeg forstår ingenting av det som sies i klasserommet. Jeg klarer ikke å konsentrere meg, men læreren tror at jeg følger godt med. Det er fordi jeg er redd for lærerne. I fødebyen min, Halabja i kurdiske Nord-irak, var det ikke uvanlig å straffe elevene med et slag over hendene.
Jeg ville ikke vise lærerne og medelevene mine at jeg var redd og usikker. Dette hindret meg i lære språket og ta del i fellesskapet. Kanskje trodde de voksne at jeg ikke hadde en «språkhjerne». Men jeg lærte tysk ganske enkelt ved å se på tyske barneprogrammer jeg tilfeldigvis fant på parabol-tv-en.
Skolen var et mareritt. Jeg følte konstant at jeg ikke fikk det til, og dette gjorde også lærerne mine frustrerte. Jeg var livredd lærerne. Bare det at de hevet stemmen litt, kunne få meg til å skjelve. Likevel ga jeg uttrykk for at jeg elsket skolen av frykt for å skuffe dem.
Fotball i friminuttet. I klassen min var det en annen gutt fra Nord-irak, akkurat som jeg, men han hadde bodd lenger i Norge.
I et friminutt ble jeg med ham for å spille fotball. Jeg hadde spilt litt i gatene i Halabja, så jeg hadde selvtillit til å være med.
Men hvordan skulle jeg be de andre barna om å sentre til meg? Jeg løp bort til min kurdiske venn og spurte ham hvordan man sier «spill ballen til meg» på norsk. «Hit», svarte han.
Jeg endte opp med å løpe rundt på banen og rope «hit» hele tiden. Jeg fikk ofte ballen og spilte bra. Såpass bra at de andre begynte å se på meg med andre øyne. Jeg følte meg mer og mer som en del av klassen.
Slik fortsatte det i mange år. Jeg hatet skolen, men trivdes på banen. De voksne roste norsken min, som jeg hadde lært av å prate med fotballkompiser på skolen og klubblaget.
Mellom kulturer. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg ikke alltid fikk lov til å bli med på det kompisene mine gjorde. Jeg var ofte forvirret, og i mange år fikk jeg panikkanfall. Jeg følte meg splittet av alle de forskjellige forventningene jeg møtte. De ulike sosiale settingene krevde noe av meg som jeg ikke kunne levere.
Alle barn har sine utfordringer. Min utfordring var at jeg måtte flytte til et nytt land, og plutselig visste jeg ikke lenger hvem jeg var. Det gjorde meg til et aggressivt barn. Jeg var ingen pøbel, men jeg havnet fort i krangler.
Følte meg alene. Jeg følte meg ofte alene. Jeg følte at ingen forsto meg, men ofte var det jeg som ikke forsto dem. Jeg måtte skjule forvirringen og usikkerheten min.
Mitt ene fristed var fotballbanen. Der kunne jeg være meg selv.
Ond sirkel. Det ene fristedet mitt ble ødelagt den dagen jeg bestemte meg for å satse. Tanken om at jeg skulle bli verdens beste, førte med seg bare enda flere problemer for en forvirret gutt.
Prestasjonspresset kom fra trenere og lagkamerater, men aller mest fra meg selv. Vi kunne vinne en kamp, men hvis jeg ikke scoret, var jeg knust. Jeg skulle jo bli best, og da måtte jeg score.
Hvis jeg hadde en dårlig trening eller kamp, preget det meg i ukevis. Dette gjorde at jeg la enda mer press på meg selv
Jeg hatet skolen, men trivdes på banen
Erfaringene mine har vært verdifulle i jobben som lærer og fotballtrener
neste trening og kamp.
Denne onde sirkelen varte i over 20 år.
Voksne og barn. Jeg skulle ønske at flere voksne tok seg tid til å prate med meg. Da de trøstet barna sine etter et tap og feiret dem etter en seier, skulle jeg ønske at de viste meg litt av det samme.
Jeg har fantastiske foreldre, men de hadde sine egne bekymringer. De flyktet fra regimet. Faren min kjempet for demokrati, og det var ikke lenger trygt for ham å bli boende. Saddam Husseins styrker hadde truet med å kaste moren min inn i et brennende hus. Faren min hadde tråkket på en mine, og han hadde også mistet nesten hele familien sin.
Så kom de hit til en helt annen verden. De skulle lære seg språket og få seg jobb, og da fikk de naturligvis mindre tid til barna.
Verdifulle erfaringer. Jeg var alltid en ujevn spiller. Årsaken var at jeg slet mentalt og aldri klarte å nullstille meg. Jeg var alltid på jakt etter å reparere noe jeg hadde ødelagt. Klubber bruker enorme ressurser for å oppnå sportslig suksess. Hadde de bare visst hvor mye mer man kan få ut av en spiller hvis det mentale er på plass.
Min erfaring er at mange trenere gjør mer vondt enn godt. Jeg tenker på presset de legger på unge mennesker, forskjellsbehandling, mangel på empati og forståelse. Man trenger ikke å ha innvandrerbakgrunn for å bli rammet av dette. Vi trenger trenere som tar hensyn til hele mennesket, ikke bare spilleren.
Erfaringene mine har vært verdifulle i jobben som lærer og fotballtrener. Jeg prøver å hjelpe dem som trenger en ekstra støttespiller.
Fotball, og idrett generelt, er et fantastisk integreringsverktøy, kanskje det beste vi har. Min erfaring er at klasserommet kan ha motsatt effekt både på integrering og læring. Derfor må klubber gi alle den samme muligheten til å være med i fotballens fellesskap, delta på cuper, bli sett og hørt, uavhengig av foreldrenes lommebok.
Hjemme. Jeg er enormt takknemlig for oppveksten i Åndalsnes. Familien min og jeg ble tatt godt vare på. Det var få andre utenlandske familier der, og min kurdiske venn flyttet også etter hvert. Jeg følte meg som en del av et fellesskap. Vi hadde jo vokst opp sammen.
Samtidig var det noe som plaget meg. Men jeg kunne ikke sette fingeren på hva det var. Disse tankene dukket opp hver gang noen spurte meg hvor jeg kom fra. Jeg har fortsatt en indre krig med meg selv når jeg får det spørsmålet. Jeg vet hvilket svar som forventes. Likevel har jeg lyst til å svare at jeg er norsk, for det er sånn jeg føler meg.
Jeg er stolt over bakgrunnen min, men jeg har bodd i Norge siden jeg var seks år. For meg er Kurdistan et fantastisk sted som jeg kan besøke, men jeg føler meg ikke hjemme der. Norge er hjemme for meg. Mye takket være fotballen.
Teksten er skrevet i samarbeid med forfatter Audun Mortensen, som er sportslig leder i Askim Fotball og programleder for Hjemflytterpodden. Kawan Hussaini har tidligere vært gjest i Hjemflytterpodden.