Hvis de politiske partiene vil ha flere medlemmer, må de begynne å ta sine egnemedlemmer på alvor
Fredag satte Arbeiderpartiets landsmøte døren på gløtt for kjernekraft. Tradisjonelt har partiet sagt tvert nei. Nå er partiet «åpne for ny kunnskap omalternative energiformer, som for eksempel kjernekraft». Kursendringen kometter press fra grasrota. Det var demokrati på sitt beste, der vanligemennesker lyktes i å endre politikken til landets største parti.
Men etter fredag kommer lørdag. Og lørdag morgen ble døren som landsmøtet satte på gløtt, ettertrykkelig smelt igjen.
Da rykket to statsråder, energiminister Terje Aasland og klimaminister Espen Barth Eide, ut i VG for å «knuse kjernekraftdrømmen». Hva hadde skjedd med vedtaket som delegatene på Ap-landsmøtet hadde gjort dagen i forveien?
Ikke så veldig prinsipielle. «Det er ingen oppdrag til meg i den uttalelsen», var Aaslands kommentar til landsmøtets vedtak.
Eide bedyret at han var prinsipielt for å hente kunnskap, men han var samtidig prinsipielt imot å la kunnskapen han innhenter, få noen betydning for standpunktene han har.
Og så veldig prinsipielle i sin kunnskapstørst er Arbeiderpartiet uansett ikke.
Denne uken vil partiet somnylig vedtok at de er åpne for ny kunnskap om kjernekraft, stemme ned et forslag i Stortinget om å «utrede hvilke forutsetninger og behov Norge har for kjernekraft som del av energimiksen frem mot 2050».
Vanlige menneskers muligheter til å påvirke. Hvis vi et øyeblikk lar kjernekraften ligge: Hva sier det om vanlige menneskers mulighet til å påvirke politikken når to statsråder allerede dagen derpå kan avlyse et vedtak fattet på landsmøtet i eget parti?
Arbeiderpartiet er ikke alene om ikke å ta sine egne medlemmer på alvor.
Tidligere i vår vedtok Senterpartiets landsmøte å si nei til elektrifisering av Melkøya-anlegget. Det skjedde på tross av ledelsens klare råd.
Måneden etterpå fikk ledelsen likevel viljen sin. Da stemte Senterpartiet i Stortinget for å elektrifisere Melkøya, stikk i strid med egen politikk.
Verstingen her er likevel Høyre.
Der er partileder Erna Solbergs posisjon etter hvert så suveren at det knapt koster henne noen ting å sette medlemsdemokratiet i partiet til side.
Bare toppen av isfjellet. Da Høyres landsmøte etter et grasrotopprør vedtok å fjerne hele formuesskatten i september 2020, gikk det bare noen få uker før Solberg var ute i mediene og avlyste vedtaket. Våren 2021 avlyste hun på samme måte et landsmøtevedtak om å fjerne kontantstøtten.
På vårens Høyre-landsmøte fikk vi en ny vri. Da rakk ikke engang delegatene å reise hjem før de ble overstyrt.
Etter å ha tapt en votering om hvorvidt skog skal regnes med i det norske klimaregnskapet, krevde Solberg enkelt og greit at delegatene skulle stemme på ny. Etter sterke formaninger fra henne snudde landsmøtet 180 grader.
Effektivt, men ikke særlig demokratisk. «Erna Solberg fulgte ikke spillereglene», var dommen fra Rogaland Høyre, somsto bak forslaget.
Dette er bare toppen av isfjellet. Under overflaten jobber ledelsen i samtlige partier aktivt for å forhindre at medlemmenes ønsker kommer til uttrykk i klare vedtak som vil binde dem.
Ja, noen ganger lykkes partitoppene til og med i å hindre at uenigheter når frem til landsmøtesalen i det hele tatt.
Se bare på Aps landsmøte, der en enstemmig sal med 300 delegater tilsynelatende stilte seg bak partisekretær Kjersti Stenseng.
Svekker tilliten til hele politikken. Trenden med at partier avlyser sine egne landsmøtevedtak, er alvorlig for flere enn bare delegatene i det enkelte parti.
Det svekker tilliten til hele politikken dersom folk ikke opplever at de harmulighet til å påvirke partiene gjennom åmelde seg inn og ta kampen for sine hjertesaker.
I 1980 var 16 prosent av befolkningen medlem av et parti. 40 år senere er andelen halvert. I samme tidsrom har andelen som er aktive i partier, sunket fra 7 til 2 prosent.
Det er særlig styringspartiene som sliter. I 1950 hadde Ap 135.000 individuellemedlemmer (kollektivt innmeldte via fagforeninger kommer i tillegg). I fjor hadde medlemstallet sunket til 48.000. I en periode der folketallet har økt med 2 millioner, har altså Ap mistet to tredjedeler av medlemmene.
Utviklingen er lik i både Sp og Høyre. Sp hadde mer enn 70.000 medlemmer da Eu-kampen raste som verst i 1970-årene. Nå er tallet under 20.000. Høyre skal i storhetstiden på 1980-tallet ha hatt nærmere 100.000medlemmer. I 2022 var det færre enn 30.000 igjen.
Ledelsenmå akseptere å tape. Kan en liten del av forklaringen på at stadig færre vil engasjere seg i de store partiene rett og slett være at det ikke lenger nytter å engasjere seg i de store partiene?
Hvis Espen Barth Eide eller Erna Solberg kan avlyse det medlemmene vedtar, da er det kanskje ikke såmye vits i å bruke kvelder og helger på å diskutere politikk i et partilag.
I høst kommer tusenvis av mennesker over hele landet til å trekke ut på gater og torg for å overbevise velgerne om å stemme på akkurat deres parti.
Men skal de politiske partiene lykkes i å engasjere flere, må de ta medlemmene sine på alvor.
Det innebærer at ledelsen må akseptere å tape politiske saker når de får medlemmene imot seg.
Arbeiderpartiet er ikke alene om ikke å ta sine egne medlemmer på alvor