Politisk ramme, men navlebeskuende tematikk
Etter fem år med kunststudier, ser det ut til at enkelte av studentene har mistet inspirasjonen.
Våren er ankommet, og det betyr at et nytt kull med studenter står på terskelen til kunstnerlivet. I den anledning har 16 masterstudenter fra Kunstakademiet i Oslo inntatt overlyssalene på Kunstnernes Hus.
Avgangsutstillingen har fått navnet «Free Education for All: It’s Not Too Late to Change Your Mind». Tittelen er studentenes respons på Stortingets vedtak om å innføre skoleavgift for studenter fra utenfor EU/EØS. For en student ved Kunsthøgskolen i Oslo, vil det innebære en årlig avgift på mellom 500 000 og 700 000 kroner.
Avgangsstudentene frykter at dette vil svekke mangfoldet i kunsten og avskjære den norske kunstscenen fra resten av verden. De maner til engasjement rundt saken.
Denne rammen til tross: Utstillingen er ikke utpreget politisk. Da lener den heller mot det introspektive. Og nærmer seg litt for ofte det navlebeskuende.
Ikke noe nytt. Ved inngangen til utstillingen henger Doris Guos bronseskulptur «Guestbook II». Ved å røre ved skulpturen, kan de besøkende etterlate sin «signatur». Over tid vil berøringene endre overflatens tekstur og utseende. Dette er en fin åpningsgest som tar opp i seg utstillingstittelens budskap om mangfold og kollektiv påvirkning.
I den første salen strømmer det naturlige lyset inn. En videoinstallasjon innkapslet i en boks skaper en litt uheldig blokade midt i rommet.
Naeung Kang er representert med hele 11 (!) verker. Samtlige tematiserer kjærlighetssorg. Falsk pels i plastkasser stablet oppå hverandre, noen abstrakte malerier. Og en klokke, også den bekledd med pels.
«Tiden stopper ikke etter en kjærlighetssorg, i stedet vokser det hår på den», skriver hun i pressematerialet. Titlene er ting som «I Miss the Sleep Disturbances You’d Cause» og «Stored Away But Still Taking Place».
Ikke til forkleinelse for folk med kjærlighetssorg, altså. Men Kang har stupt hodestups inn i uinteressante klisjeer og den litt selvopptatte forherligelsen av
❝ Med tanke på den norske kunstscenens fremtid er det jo oppløftende at i hvert fall en del av masterstudentene viser et høyt ambisjonsnivå
egen smerte, uten å bringe noe nytt til bordet. Det er konseptuelt svakt og veies hverken opp med å være imponerende håndverk eller spesielt pent å se på.
Sparker inn åpne dører. Markus Moestue har printet ut og hengt opp Statoil-/equinor-reklamer. Med «Den vidunderlige følelsen av å være helt i sin egen verden» vil han skape et narrativ som viser hvordan selskapet prøver å renvaske seg selv, men han sparker først og fremst inn åpne dører.
Mathew Lacosse utforsker behov og begjær gjennom fire tynne skulpturer med skjortekraver. De er både klesstativer, værhaner og ønskekvister.
Skjortekravene ser ut til å representere de ulike personaene du kan ikle deg om morgenen. Moderne selvbevissthet, med andre ord.
To steder i utstillingen finner man treskrin av nevnte Doris Guo. De har stått i atelieret og samlet støv, og det er også hele poenget.
Støv har jeg ærlig talt nok av hjemme. Skrinene ble for øvrig laget i slutten av 2020. Det var vel en uinspirerende tid.
Materiallek i sal to. Den andre salen har mer dempet belysning. I «Paradox Hug» har Yun Hao spent opp fiskeskinn. Når lyset skinner gjennom, blir rommet på den andre siden utflytende – som om du observerer det fra under vann.
Anna Clawson leker med barnlighet og ekkoer i en rekke kuriøse verk. Blant annet i videoverket «hand-me-down, hold my hand», der voksne løper rundt med barnemasker.
Med videoinstallasjonen «Watching a wrinkle carve itself out across a forehead» av Nicole Ward kan man drømme seg bort i langsomme, i utgangspunktet meningsløse prosesser.
Symptomatisk for verkene her inne, er at de i større grad åpner opp for undring og unngår å henfalle til platthetene. Det vekker nysgjerrighet på en måte som kjærlighetssorg uten selvransakelse og støv ikke gjør.
Med tanke på den norske kunstscenens fremtid er det jo oppløftende at i hvert fall en del av masterstudentene viser et høyt ambisjonsnivå og vilje til å eksperimentere med formater, tematikk og materialer.
Kommuniserer ikke godt nok.
Det er absolutt ingen informasjon om verkene i utstillingrommene – ikke engang om hvem som har laget hva. I en utstilling med så vekslende tematikk, fungerer det dårlig.
«Swept» er for eksempel en linje på veggen. Når den typen verker står helt uten kontekst, frembringer det først og fremst bare irritasjon.
Avgangs utstillinger gir noen gode pekepinner på hva vi har i vente fra kunsten fremover. Disse 16 uteksamineres i tillegg fra landets mest prestisjefulle akademi.
Men ved inngangsporten til kunstnervirksomheten utenfor utdanningsinstitusjonene, savner jeg jevnt over et tydeligere blikk ut mot verden og større interesse for å gå i dialog med publikum. Vi får håpe det er noe man kan lære seg også etter at masteroppgaven er levert.