Terje Solberg

Terje Solberg ble født 24. mars 1946. Vi var venner fra før han var helt sikker på om det var danser han skulle bli. Jeg gikk fremdeles på skolen.han var 22, jeg 19. Han sa bestandig: «Jeg begynte for sent».

Han begynte da han kunne. Og at dans kunne bli så vakkert, så alvorlig og farlig, det ante jeg ikke før jeg så Terje på scenen.

Jeg hadde flaks og var på rett sted til rett tid, i Bergen under Festspillene i 1971. Da var han med i et gjestespill med Operaen. Han gikk gradene fort, ble solist, premieredanser. I Bergen danset han i Haugtussa, til teksten «Det var han Jon».

Fra han sto der som Jon rykket han meg nær på en måte som aldri endret seg. Fra da av var han der bare. Ikke noe tull med det. Tull døgnet rundt, på tur, på fest, i telefonen. Han begynte sent, men han sluttet ikke for sent. Han trakk seg på timen, etter avskjedsforestillingen i «Stormen». Hele karrieren på den gamle Operaen i Folketeateret. Ingen sentimentalitet der. Det lå ikke for ham. Men humor og alvor, ja takk. Grensesetting, absolutt.

Jeg har bilder av ham der han ligger og vrir seg av latter, men de blir her, deles ikke med uvedkommende. Vi som kjente Terje visste bestandig hvor grensen gikk. Han var den vakreste. Alle ville ha ham. Heldig den som vant hans kjærlighet. Kvalitetsstempel. Hva gjør vi nå? Vi takker, neier og bukker. Og gråter, sammen og alene. Han og jeg plukket rognebær, brukte en hel dag på sylte dem og skrek mens vi spiste fordi det var så vondt.

Og løftene. Terje danset, kunne løfte damer, så han ville løfte meg. Vi ble liggende i gresset og gruble over at noe så talentløst som meg fantes. Han kunne ikke tro det, ville prøve igjen, men en sekk poteter er en sekk poteter.

Han ville leve, men 28. april 2023 var det slutt. Hva tenkte han da han fikk dødsdommen? Noen vet det. Noen han valgte. Vi andre takker og gråter.

Hilde Sophie Plau på vegne av venner