Tør staten virkelig å risikere en potensiell kjønnsdystopi?

Unge med kjønnsinkongruens behandles uten tvil stemoderlig av det offentlige Helse-Norge. Noe må gjøres. Og det nå.

Tør staten virkelig å risikere en potensiell kjønnsdystopi? En kjønnsdystopi der mange unge angrer kjønnsbekreftende behandling, ikke lenger kan få egne biologiske barn og spør hvorfor det ikke var noen profesjonelle samtalepartnere som tok seg god tid med å prate med dem for at de virkelig skulle kunne forstå seg selv i dybden

før irreversibel kjønnskorrigerende behandling?

Samtaler over tid. Jeg tenker at vi kan gi pubertetsblokkere og maskuliniserende og feminiserende hormonbehandling til unge. Men det må gjøres innenfor trygge og gode rammer som kliniske studier gir, slik også overlegene Anne Wæhre og Kim Alexander Tønseth påpeker i sitt innlegg «Kan vi la Oslo kommune ha sitt eget medisinske tilbud for hormonbehandling av barn?»

Medisinsk behandling er bare en liten del av helsetilbudet. En annen og mye større del av hva de unge trenger før dette overhodet blir aktuelt, er terapeutiske kjønnsutforskende samtaler over tid. Disse må foregå regionalt.

Hva vi trenger. Vi trenger nå at regionale sentre for kjønnsinkongruens for barn og unge etableres etter intensjonen. Vi kan ikke bare fortsette med kompetanseheving. Dette er for så vidt et gode i seg selv og helt i tråd med de nasjonale retningslinjene, men det er ikke nok!

Så snart vi får midler til ressurser, er vi klare til å ta imot pasienter direkte fra fastleger slik at de unge raskt kommer til noen med kunnskap og erfaring med kjønnsinkongruens.

Helsedirektør Bjørn Guldvog sa nylig på Politisk kvarter på NRK P2 at vi trenger å bygge opp kompetansen, og at dette med å etablere regionale sentre er tidkrevende. Her hopper Guldvog glatt over det egentlige problemet. Det kommer ikke noen fra oven hverken til forskning eller klinikk.

Vi har kompetansen i alle helseregionene og sitter klare til å gå i gang med det kliniske arbeidet. Vi ønsker å videreutvikle gode, brede og nytenkende psykososiale tilbud regionalt.

Jeg er for at de unge skal få tid til å forstå seg selv i dybden. Ikke bare relatert til kjønnsidentitet, men også generelt.

Men da må det først mer handling til bak ordene!

Helsedirektøren tar feil. Guldvog sier også en annen ting jeg reagerer på, og som jeg har debattert blant annet på psykologisk.no. Han sier at det ikke skal være obligatorisk psykiatrisk utredning av ungdom med kjønnsinkongruens, og at dette støttes av internasjonale behandlingsstandarder (Standards of Care 8 fra World Professional Association for Transgender Health). Dette er helt feil.

SOC 8 fremhever at det er uforsvarlig praksis ikke å foreta en grundig utredning av ungdom med kjønnsinkongruens. Ikke minst for å finne ut av hvordan sammensatte vansker henger sammen med kjønnsinkongruensen.

Unge som lurer på dette med kjønnsidentitet, kan være usikre og spørrende. De kan helt klart ha sekundære psykiske vansker i tillegg til kjønnsinkongruens og minoritetsstress.

Men det er også i noen tilfeller slik at de unges psykiske lidelser, nevrotilstander, generelle identitetsusikkerhet og små og store traumer er det som driver kjønnsdysforien.

Dette er noe som også anerkjente amerikanske kjønnseksperter, som psykologen og professor emerita Laura EdwardsLeeper og psykologen og transkvinnen Erica Anderson, roper varsku om i sitt innlegg november 2021 i Washington post.

Dersom de unge får hjelp tidlig, kan vi bidra til å fremme en utviklingsprosess hvor de kanskje finner alternative måter å leve ut kjønnet sitt på.

Det er jo dette som etter min oppfatning har vært norske sexologers hovedanliggende: å forsøke å endre den allmenne forståelsen av kjønn og sørge for at et mangfold av kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk anerkjennes og valideres, slik at folk også kan leve godt med de kroppene de er født med.