Cupfinalistenes comeback
Årets cupfinale spilles mellom to bautaer i norsk fotball. Vi har sett nærmere på likheter og ulikheter mellom dem.
Vi tar likhetene først:
1: Nedrykk som trampoline
Klisjeen forteller at et nedrykk kan være positivt. Det stemmer sjelden. Nedrykk er stein i skoen, gnagsår på hælen og overtråkk i ankelen på en og samme tid. Men det kan også brukes konstruktivt – som både Lillestrøm og Brann klarte.
Forutsetningen er selvsagt at en enes om å tilrettelegge for å komme raskt tilbake. I stedet for å legge ut nøkkelspillere på billigsalg, kutte kostnader på sport og innstille seg på et varig liv på lavere hylle, stemte målsetting med forutsetninger hos begge etter nedrykket for Lillestrøm i 2019 og for Brann i både 2014 og 2021.
De viktigste leddene i klubben sto sammen om å slå knallhardt tilbake – og klarte det på første forsøk. Ikke bare kom de tilbake, men de klarte å ta med seg følelsen av medgang fra nivået under til å levere kruttsterke sesonger på nivå én etter comebacket.
2: Fredet trenerne i tøffe tider
Både Eirik Horneland og Geir Bakke/Petter Myhre har vært med så lenge i toppfotballen at de kjenner godt til mekanismene i nesten alle klubber når ting går trått.
Da det stormet som verst høsten 2021, og nedrykket kom sta
❝ Denne finalen blir ikke avgjort av hvem som gikk lengst i 17. mai-toget!
dig nærmere, ble Horneland ansatt som permanent hovedtrener etter å ha ledet Brann fra sommeren. Det kunne vært fristende å se utenfor egen klubb etter et enda større navn, men de valgte å stole på at de fant kompetansen, integriteten og lagbyggeren de søkte internt.
Geir Bakke og teamet hans møtte en tøff hverdag i Obosligaen i starten av 2020. I løpet av noen uker tapte de først for Stjørdals-Blink, så for Åsane, før de fikk ett fattig poeng mot Jerv. I løpet av de neste fire rundene vant de bare en kamp. Mishagsytringene rundt Åråsen var av den særdeles sterke sorten. Det ville vært galskap ikke å gi klare signaler om stø kurs og full trener-tillit, men det har skjedde rarere ting i andre klubber enn at de ansvarlige fikk fortsette med alle i ryggen.
Det har betalt seg begge steder. De to finalistene ledes av veldig respekterte trenere med en samlet klubb og supporterskare bak seg.
3: Institusjoner i norsk fotball
Brann og Lillestrøm har gitt norsk fotball noen av de aller største profilene gjennom historien. Å rangere spillere opp mot
hverandre er alltid krevende, men jeg fornærmer neppe mange når jeg hevder at Roald «Kniksen» Jensen og Tom Lund topper en lang rekke giganter i hver sin klubb.
Begge tilhører en eksklusiv gruppe klubber som har forsvart et seriegull og har hatt årganger som objektivt kan rangeres blant de største gjennom tidene. Brann i 1962 og 63 samlet et snitt av 15.000 begeistrede tilskuere på veien mot seriemesterskap. Lillestrøm vant i 1976 og 77 med et kollektiv som må være noe av det mest bunnsolide fysisk skandinavisk fotball har sett.
Selvsagt har de opplevd mange cupfinaler også. Begge har løftet pokalen seks ganger, men har også opplevd smerten å tape noen finaler på Ullevaal.
På tross av likheter i både nyere og eldre historie, er det i 2023 en god del som skiller lagene på banen. Her er noen av ulikhetene:
1: System og formasjon
Mange hevder at system er bare tallkombinasjoner. Det er en halv sannhet.
Branns 4–3–3 handler blant annet om at en med kun to stoppere trengte tempoet de fikk ved å hente Japhet Sery Larsen ved siden av også hurtige Ruben Kristiansen, fordi stopperne ofte må dekke større rom enn hos for eksempel LSK, som nesten uten unntak har tre foran egen keeper.
På samme måte er det et skille på topp, der Branns ene midtspiss ofte er veldig avhengig av kløktige bevegelser rundt seg fra indreløpere og vinger. Lillestrøm spiller med et spisspar, der Akor Adams og Thomas Lehne Olsen utfyller hverandre så godt at de ikke i samme grad trenger avlastning av løp uten ball.
2: Vektlegging av relasjoner
Fotball er mye mer enn et spill 11 mot 11. Det er de små kampene i kampen ulike steder på banen som avgjør. Horneland og Brann har klart å skape veldig solide relasjoner mellom to–tre spillere tett på hverandre flere steder. Aller mest virkningsfullt er måten Sivert Heltne Nilsen og de to indreløperne opererer på. Mathias Rasmussen og Felix Horn Myhre skaper gjerne rom for sin kaptein i frispillingsfasen. Kapteinen gjengjelder tjenesten ved å ofte tre ballen inn mellom motstandere, slik at de mange ganger kommer inn mellom motstanders to bakre ledd.
På samme måte har de på begge sider veldig god rytme mellom back, indreløper og ving og skaper ofte overtall der ute.
Lillestrøm har også klare prinsipper i det offensive spillet, men vektlegger i litt større grad individuell frihet. Dessuten har de byttet litt oftere på hvem som har bekledd de tre sentrale rollene. Der Brann er veldig gjenkjennelige nesten uansett motspill, vil LSK gjerne tilpasse seg litt mer motstanders styrker.
3: Spillet på siste tredjedel
Begge er opptatt av bredde i spillet høyt i banen, men på litt ulike måter. Brann spiller mye tidlig ut til en ving, som ofte tar med seg ball inn. Hensikten er å skape rom som skal brukes av en back. Hvis ikke det rommet kommer, starter forsøk på å kombinere seg gjennom smalt, gjerne med mange korte pasninger i trange rom.
Lillestrøm har i utgangspunktet kun én bred spiller på hver side. Derfor er de ofte opptatt av å ha ballen lenge sentralt, helt til motstandere også forsvarer seg smalt. Da kommer crosspasningen til en vingback som starter i stor fart. Innleggene er også ofte litt ulike. Lillestrøm slår oftere «tradisjonelle» innlegg, gjerne ganske tidlig, der ballen løftes inn for å duellere i luften. Brann vil ofte søke seg enda nærmere dødlinjen, for så å vinkle ballen langs bakken 45 grader tilbake.
Hva avg jør?
Det er fristende å svare: «ikke hva, men hvem». Slik Bård Finne og Akor Adams har spilt denne våren, vil det selvsagt bety mye hvem av de to som får ballen oftest upresset fra 20 meter og nærmere.
Likevel er det en litt for enkel konklusjon. Brann så litt slitne ut et par kamper. Kanskje er det gevinsten med å skape en stamme av spillere som har spilt mye som betales litt tilbake i form av slitasje? 16. mai var de imidlertid tilbake i sin energiske og løsslupne utgave.
LSK har hatt en enorm evne til å avgjøre tette kamper denne våren med sene scoringer. Lange perioder mot Sarpsborg sist var under pari. Mot slutten viste de mye av det de må vinne cupfinalen med, direkte spill, innlegg og trykk i spillet som over tid er krevende å forsvare seg mot.
Det er helt åpent, men jeg drister meg til et tips. Det blir 120 morsomme minutter og går helt til straffesparkkonkurranse.
Og NB: Denne finalen blir ikke avgjort av hvem som gikk lengst i 17. mai-toget!
Uten ham hadde ingenting vært mulig
Liverpool-spiller Andy Robertson oppsummerer Roberto Firminos bidrag for klubben før brasilianerens Anfield-avskjed lørdag.