10-åringen er hard mot seg selv og andre. Er det bare å be henne ta seg sammen?

Her er det nyttig å ha to tanker i hodet samtidig, svarer psykologen.

Jeg har en jente (10) som jeg opplever er hard både mot seg selv og venner, og generelt folk flest – familien intet unntak. Det har vokst fremdet siste året. Venner er teite fordi de ikke vil leke den og den leken. Lagkamerater sparker ikke ballen godt nok, familieaktiviteten er kjedelig, ingen fag på skolen er spennende, hun er ikke særlig god i noe – ifølge henne selv. Tilbakemelding fra skolen er at hun er positiv, engasjert og har mange å leke sammenmed. Men jeg føler ikke det er samme jenta jeg har her hjemme. Jeg er redd hun føler seg litt utenfor, men at hun er redd for å vise det. Hvordan kan jeg hjelpe henne? Mest av alt har jeg lyst til å si «ta deg sammen!»

Svar: Det kan virke som om datteren din jobber med noe i seg selv. Å vokse opp er ingen spøk, og mange barn og unge går rundt med en følelse av å ikke mestre alt de synes at de burde. Da kan nettopp det å devaluere andre bli et forsvar mot egen utilstrekkelighet. Og kanskje er behandlingen av dere hennes ubevisste kommunikasjon av sine egne følelser, slik at dere kan få kjenne litt på hvordan det er å være henne.

Å tenke på denne måten kan gjøre det litt lettere å møte følelsene hennes, selv om det likevel høres slitsomt ut for dere hjemme. Men kanskje er du også glad for at hun ikke viser denne siden på skolen, slik at hun ikke støter folk fra seg der, og dermed øker følelsen av å være utenfor.

En idealisert ungdomstid. Å føle seg utenfor og rar er ganske vanlig i ungdomstiden. Og selv omhun bare er 10 år, er hun kanskje på vei inn det kronglete landskapet der hun skal finne seg selv på nytt. Ikke i barnekroppen, men på vei inn i andre faser av livet. Vi har en hang til å idealisere ungdomstiden i dag og glemmer nok ofte hvor voldsomt det egentlig er å gå fra å være et barn til å bli en voksen. Det er mange faser og mange følelser. At hun markerer avstand til dere hjemme og viser forakt både for dere og andre er antagelig et forsøk på å manøvrere i alt som foregår i henne.

Hvordan skal du som forelder forholde deg til dette? Her er det nyttig å ha to tanker i hodet samtidig. Du kan forsøke å forstå følelsene datteren din har, og kommunisere til henne at du virkelig ønsker å forstå.

Samtidig har du et ansvar for å sette grenser for adferden hennes. For selv om du kan forstå at hun for eksempel føler seg utenfor, betyr ikke det at du skal strekke deg ekstra for å blidgjøre henne. Eller at hun kan behandle dere andre uten respekt.

Godtmed tydelige voksne. Hvis du ber henne om å være blid og se litt positivt på ting, viser du ikke respekt og forståelse. Hun må få lov til å ha sine følelser uten at du skal kreve at hun føler annerledes. Men du kan stille krav om at hun skal håndtere følelsene på en annen måte enn å plage andre.

Kanskje vil hun snakke med deg om det som foregår i henne, kanskje ikke. Kanskje har hun ikke helt ord for det. Noen ganger har vi jo bare et kaos av følelser inni oss som vi prøver å få orden på. Da kan det være godt å møte noen tydelige voksne som viser at de vet hvor grensene går.

Når hun får deg til å føle deg sint og angrepet, sladrer det kanskje om hvordan hun har det inni seg. Dét kan det være nyttig å tenke på når du står der med henne og muligens kan få lyst til å ta igjen: Bak den harde fasaden ligger det myke, lille barnehjertet og banker for ett eller annet.