«Helsekost Furuseth» byr på unyanserte fortellingerommat og selvkontroll
Løsninger på den gordiske vektknuten foreslås ikke bare av forskere og helsearbeidere, men også av mediene. Programleder Else Kåss Furuseth er dagsaktuell. I Tv-serien «Helsekost Furuseth» prøver hun å få kontroll på vekten, med dertil hørende selvransakelse. Hun er ikke alene. Det er en trend i tiden at menneskers vansker brettes ut på nasjonalt TV.
Umiddelbar belønning. Mediene bidrar til åpenhet om tematikker somer assosiert med stigma, som for eksempel fedme, avhengighet og psykiske lidelser. Det er nyttig for både normalisering og gjenkjenning av det vanskelige.
Mange trekker et lettelsens sukk når felles utfordringer med mat gis ansikt og legitimitet av for eksempel Else Kåss Furuseth. For de fleste av oss velger umiddelbar belønning og morsomme ting i stedet for å legge oss til rett tid, spare penger eller trene.
Professor Ayelet Fishbach ved University of Chicago viste akkurat dette: Tenkning om gevinst i fremtiden er lite virkningsfullt sammenlignet med å gjøre noe hyggelig i nåtid.
Men det er gammelt nytt. Som forfatteren Oscar Wilde sa: «I can resist everything except temptation.» ( Jeg kan motstå alt, unntatt fristelser.)
At vi klarer å motstå umiddelbar belønning og heller velge det somer bra for oss på lang sikt, anses imidlertid som en forutsetning for å få det bra på flere områder av livet.
Siden rasjonaliteten vår synes å være ufullkommen, er det nyttig for barn at foreldre hjelper til med leggetid. For mange av oss voksne er det nyttig at staten tar hånd om pensjonssparingen.
Marshmallow-eksperimentet. Evnen til å utsette behov for belønning er blitt studert i en rekke eksperimenter. Ett av de mest kjente ble gjennomført avwalter Mischel og kolleger i 1970.
Barna i eksperimentet ble gitt to valg. De kunne enten få umiddelbar belønning i form av én marshmallow, eller to marshmallower hvis de klarte å vente i 15minutter.
Barna som ikke klarte å vente på den ekstra godbiten, ble mange år senere vist å ha mer vektproblemer, rusmiddelbruk og å være svakere faglig og sosialt.
Studiens konklusjon var at barn som lærer å motstå den første marshmallowen, utvikler seg til å bli ansvarlige voksne.
Det er ikke en ulogisk tenkemåte, all den tid samfunnets krav innebærer behovsutsettelse.
Oppvekstens betydning. Da studien senere ble replikert, fant man imidlertid nye prediksjoner for suksess i voksenlivet.
Da forskerne fulgte barna videre i livet, fant de at barna som raskt ga etter for fristelse, hverken ble mer eller mindre økonomisk trygge, utdannede eller sunne enn dem som ventet.
Det replikasjonsforskningen viste, var at evnen til å motstå umiddelbar belønning i stor grad var formet av barnas sosiale og økonomiske bakgrunn.
Det var altså oppvekstvilkår, ikke evnen til å utsette behovstilfredsstillelse i seg selv, som predikerte fremtidig suksess.
En usikker strategi. Ernærings- og treningsråd som formidles i mediene, krever at individet må utøve selvdisiplin og «si nei».
En avansert variant finnes i den såkalte Ulysses-kontrakten, som også omtales i «Helsekost Furuseth».
I historien om Ulysses og sirenene beskrivesmenneskers ufullkomne rasjonalitet somen konsekvens av svakhet i viljen. Inngåelse av forpliktende avtaler i kald eller uberørt tilstand (ikke sulten) foreslås som et virkemiddel for å styrke rasjonaliteten når personen befinner seg i en fremtidig tilstand med sterkt behov for å overspise.
Å sette sin lit til forpliktelser somverktøy for økt selvkontroll er imidlertid en usikker strategi når det handler om mat.
En måte å håndtere følelser på. Bruce Alexanders forskning på rotter viste at deres tilbøyelighet til å ruse seg, hang sammen med om de var alene eller sammen med andre.
Rotter som ble plassert i et bur helt alene, men med tilgang på vannflasker med og uten iblandet dop, drakk så mye av flaskene med dop at de alle døde av overdose.
Rotter som ble plassert i bur sammen med andre rotter, og somvar frie til å leke, sosialisere og ha sex, ble også gitt tilgang til vannflasker med og uten dop. Rottene som bodde i en hyggelig «rottepark», foretrakk det vanlige vannet.
Selv når de sugde fra flasken med dop, gjorde de det ikke tvangsmessig, og de
Hva om NRK hadde bygd opp seriens dramaturgi rundt betydningen av fellesskap?
overdoserte aldri. Fellesskapet utkonkurrerte altså kraften av narkotika.
Rotter er ikke mennesker, men mat kan ha regulerende effekt på oss akkurat som dopvannet hadde for rottene.
Det å spise mye kan være en måte å håndtere følelser på som gjør det lettere å fungere i hverdagen. Et stort problem for dem som har overspisingsproblematikk, er at den regulerende effekten av maten kan være vanskelig å erstatte.
Sårbarhet på TV er et tveegget sverd.
Modige mennesker som forteller om sitt hverdagsstrev, bør applauderes.
Vi har godt av å bli minnet på andres motbakker. Kanskje blir vi både mindre ensomme og mer forståelsesfulle.
Å vise frem sårbarhet på TV, uten at deltagerne får hjelp av andre metoder enn selvkontroll eller fedmemedikamenter for å oppnå endring, kan imidlertid være et tveegget sverd for både deltagere og seere.
Den mulige slagsiden er at vekt opprettholdes som målestokk for et bedre liv, og at folk fortsetter å skamme seg over at de ikke mestrer vekten.
På den andre siden har Tv-programmer som både vil opplyse og underholde, en unik mulighet til å justere hardnakkede oppfatninger om vektnedgang og kropp.
Betydningen av fellesskap. I «Helsekost Furuseth» dominerer selvdisiplinen som løsning i de fem første episodene. I den siste episoden får vi derimot inntrykk av hva som virkelig har betydd noe for deltagerne – nemlig fellesskapet.
Alle de faglige rådene rettes til den enkelte som individ. Men deltagerne interesserer seg mer for hva som skjer i hverandres liv enn for kaloriene som telles på kjøkkenet.
Hva om NRK hadde bygd opp seriens dramaturgi rundt betydningen av fellesskap?
Det blir kanskje god TV av å videreføre forestillingen om at styrket selvkontroll er veien å gå for varig vektreduksjon. Men både erfaring og forskning tilsier at denne forestillingen om selvkontroll ikke stemmer.
NRK kan med sin rekkevidde hjelpe befolkningen med å justere forventninger til egen og andres viljestyrke når det gjelder vekt. De kan oppmuntre oss til deltagelse i prosjekter ut over oss selv og kroppen vår.
Gleden over å være i bevegelse og å ha en kropp som får det den trenger, kommer gjennom følelsen av å være tilknyttet og av å finne meningsfulle fellesskap med andre.