Overfladisk kjærlighetskomedie
Til tross for gode solister, er det mye å bli frustrert av i Katrine Wiedemanns «Così fan tutte».
IMozarts «Così fan tutte» settes kjærligheten under lupen. Vokalt er det mye å sette pris på i Operaens nye oppsetning med unge og lovende, norske solister i hovedrollene.
Likevel er det lite som står på spill i regissør Katrine Wiedemanns frustrerende produksjon.
Ikea og andre samlivstragedier. Ferrando og Guglielmo elsker sine forloveder, Dorabella og Fiordiligi. De har fullstendig tiltro til deres trofasthet, og derfor går de villig med på den aldrende Don Alfonsos veddemål: Under påskudd av at de er kalt ut i krigen, skal Ferrando og Guglielmo kle seg ut og forsøke å forføre den andres kjæreste.
I en god produksjon kan det som følger, fortone seg som et operatisk menneskeforsøk med kjærligheten som innsats. Til tross for at den nærmer seg 250 år, innbyr Mozarts opera til nærlesing av menneskelig seksualitet, lyst og sjalusi.
Dessverre er ikke Wiedemann særlig interessert i akkurat dette.
Det begynner lovende nok, i lagerhallen på Ikea, hvor samlivsdrømmer realiseres og forhold går i knas. Det er et sted der parene kan drømme om livet som skal komme. Plutselig dukker det opp to små barn som en legemliggjøring av fremtiden.
Bare overflate. Etter åpningen går det i bratt nedoverbakke. Ferrando og Guglielmo kler seg ut som to hjemløse, noe som blir spilt som et forsøk på humor. De to faller over hverandre hele tiden, og en tilbakevendende punchline er at Ferrando mister buksen. Det hadde vært én ting om produksjonen brukte dette som et speil for de andres – og publikums – fordommer, men det oppleves mer som ondsinnet og nedverdigende.
Det virker ikke som Wiedemann vil gå i dybden. Humoren er overfladisk, relasjonene mellom rollefigurene likeså. Rammene for historien blir aldri ordentlig etablert, i stedet flytter Søren Knuds projeksjoner på bakveggen handlingen fra sted til sted i ett kjør.
Det hele ender opp med å bli irriterende og forvirrende.
Sluttinntrykket er at regissøren ikke har noe på hjertet. Hun kommer ikke med noen innsikt om parforhold eller kjærlighet. Etter en fiks åpning, fyller hun resten av den drøyt tre timer lange operaen med en endeløs rekke skjermsparere.
Blandede musikalske prestasjoner. Dirigent Tobias Ringborg klarer ikke helt å samle Operaorkesteret. Han har en hang til friske tempoer, men får samtidig ikke nok artikulasjon og spenst ut av spillet. Uten den nødvendige klarheten blir de raskeste partiene grøtete, nærmest kaotiske. Dette gjelder spesielt i ouverturen, hvor akkompagnementet løper fra melodien.
Til tross for dette, er det flere fine sangprestasjoner.
Eirik Grøtvedt synger Ferrando med imponerende kraft og utholdenhet og med en stemme som er skapt for Mozarts utfordrende tenorpartier. Kari Dahl Nielsen synger Dorabella med fin fylde, og hun er spesielt god i scenene med Magnus Ingemund Kjelstads elegante Guglielmo.
Som den mest erfarne blant sangerne, synger Audun Iversen rollen som Don Alfonso med stor autoritet og nyanserikdom. Eldrid Gorset imponerer også som en leken Despina.
Fortjener honnør. Frøy Hovland Holtbakk har imponert i flere produksjoner i det siste, senest i «Maskeballet». Som Fiordiligi former hun Mozarts krevende musikk fint, spesielt i den store arien «Per pietà», men stemmen er noen hakk for liten. Jeg savner enda mer kraft i de største, mest følelsesladde utbruddene.
Operaen fortjener honnør for å satse på unge, fremadstormende talenter. Likevel er det vanskelig å bli særlig entusiastisk når sangerne må ta til takke med en produksjon som dette.
❝ Sluttinntrykket er at regissøren ikke har noe på hjertet