Hvor er kommunen når boligkrisen rammer Oslo?
❝ Det er nødvendig med en ny politikk som åpner for å bygge tettere, høyere og rimeligere
Oslo vokser raskt og trenger mange nye boliger. Da er det nødvendig med en ny politikk som åpner for å bygge tettere, høyere og rimeligere. Og med kommunen som aktiv støttespiller – med mer enn bare muntre tilrop.
Kommentator Andreas Slettholm i Aftenposten lufter i en kommentar 19. mai tanken om at kommunen kan gå aktivt inn med penger for å få fortgang i boligbyggingen. Han trekker frem et forslag fra Andreas Halse, gruppeleder for Arbeiderpartiet i Oslo. Halse tok til orde for å etablere et kommunalt investeringsselskap som for eksempel tar en eierandel på 25 prosent av et kommende boligprosjekt, mot at det blir ferdigstilt innen et gitt antall år.
Slettholm skriver: «Modellen for et slikt offentlig-privat samarbeid er ikke ferdig spikret. Men den bør utredes nærmere.»
Ikke veien å gå, men ... Vi i Obos tror ikke dette er veien å gå. Erfaringen så langt med kommunal satsing på tredje boligsektor og skaleringen av selskapet Oslobolig viser at det er krevende for kommunen å etablere en egen posisjon i et konkurranseutsatt marked med mye risiko. Og det er i alle fall ikke noe som løser Oslos boligutfordringer på kort sikt. Kommunen har imidlertid flere konkrete virkemidler den kan ta i bruk på kort sikt for å få fortgang i boligbyggingen – uten å ta for mye risiko og med en sosial profil:
1. Kommunen kan kjøpe en større andel boliger i nye prosjekter for å lette forhåndssalget, enten det skjer gjennom Oslobolig eller som del av kommunens egen boligforsyning.
2. Det bør være mulig å prioritere startlån også ved kjøp av bolig i et nytt prosjekt. Det vil gi flere mulighet til å kjøpe nybolig i Oslo.
3. Kommunen bør raskt få solgt kommunale tomter som er under regulering til boligformål, blant annet på Økern, Mortensrud, Grønlikaia og Filipstad, men med klausuler om rask igangsetting og krav om at en vesentlig andel skal settes av til sosiale boligkjøpsmodeller som leie til eie, Deleie eller Bostart.
4. Still krav om at nye boliger blir bygget som borettslag. Det vil sikre stabile bomiljøer og hindre at småinvestorer kjøper opp leiligheter for utleie.
5. Kommunen bør se nøye på hvor mye den skal pålegge utbyggerne å dekke av utgifter til bygging av infrastruktur, kjøp av offentlig gategrunn mm. Man bør også se på hvor mye av mva-kompensasjonen for infrastruktur kommunen skal beholde og hvor mye utbyggerne skal beholde. En ordning der 70 prosent tilfaller utbyggerne og 30 prosent kommunen, vil fremstå mer balansert og bidra til lavere kostnader i prosjektene – og rimeligere boliger.
6. Kommunal saksbehandling må forenkles og kuttes i tid. En effektiv og lite kostnadskrevende endring kan være at alle kommunale høringsinstanser må gi endelige tilbakemeldinger før saken sendes ut på offentlig ettersyn.
7. Bruk mindre tid på detaljerte krav til utforming og skjønnsmessige vurderinger av kvalitetskrav.
8. Kommunen bør ha som ambisjon å få opp antall boliger i prosjektene og ikke i unødvendig grad begrense antall boliger gjennom rigid håndheving av veiledende normer.
Alle disse tiltakene og prosessene er mulig å få til på kort sikt dersom det er tilstrekkelig vilje og uten å gi slipp på den politiske kontrollen med byutviklingen i
Oslo.