I time etter time gomler de smågodt
Løse boligkrisen? Antirasistisk skolemateriell? Mer sykkelvei? Til høsten skal du bestemme hvem som skal bestemme.
Smågodt er aldri langt unna når Oslos 59 bystyremedlemmer samles. Fargene på gummisnopet fanger det politiske spekteret til partiene. Lysende grønt, intenst rødt eller svalt gult.
Men blåfargen som dominerer valgmålingene for øyeblikket, glimrer som oftest med sitt fravær. Det er den mest kunstige av alle tilsetningsfarger. Men selv det blå kan reddes av grønt. Blågrønne alger kan være løsningen.
Det kontinuerlige inntaket av smågodt er dem tilgitt. Noe må de ha.
Det er ikke så mye heder og ære å få. Mye kjeft er det derimot for disse brennende sjelene.
Møtes de på dagen vanker det noen rundstykker med blant annet gulost og skinke eller egg. Holdes møtene på ettermiddag er de heldigere. Da blir det kjøttfri middag og dessert.
Time etter time sitter de 59 og diskuterer. Voterer. Flikker. Kommenterer. Krangler.
I utvalg sitter de også.
Finans, byutvikling, samferdsel, kultur og utdanning. Her kjempes det om kroner til blant annet barnehager, idrettsanlegg, småhus, barnevern og helsehus.
Det er en vakker sal de sitter i og forvalter tilliten oslofolk har gitt dem. Men sjelden kan de drømme seg vekk ved å se ut av vinduet, skulle detaljene i reguleringsplanene kjede dem.
Bystyresalen er et sted der dagslys knapt har adgang. Materialene er til gjengjeld solide. Eik og ull går igjen.
Bak ordføreren som har ansvaret for å holde stram regi på møtene, henger det vakre bildeteppet til Else Poulsson.
Det er av St. Hallvard, Oslos skytsengel.
Det kan være han skjenker de 59 en varm tanke der han ser ned på dem.
I løpet av de de siste årene er det Marianne Borgen fra Sosialistisk Venstreparti som har vært ordfører. Ved sin side har hun hatt varaordfører Abdullah Alsabeehg (Ap).
Med myndig stemme har hun lest opp hvem som skal få ordet, hvem som skal få svare – og ikke minst har hun vært streng overfor dem som skal få ordet i ett minutt.
Den 11. september vil livet til de 59 endre seg. Det er Oslos befolkning som holder skjebnen til disse i hendene.
Kanskje er det på tide å finne seg en plass på galleriet og se hva som egentlig skjer i denne sal?
Onsdag var det igjen det månedlige bystyremøtet.
Ute spiste folk is mens solen stekte. Andre løp elleville rundt i Oslos gater på jakt etter amerikanske soldater. Men ikke Oslos folkevalgte.
De må forholde seg til alle mulige innfall og utfall i løpet av et slikt møte.
Et av Oslos minste partier, Folkets Parti (FP) gikk for eksempel bramfullt ut. Det var tidligere kjent som Folkeaksjonen nei til mer bompenger.
Det reiste et mistillitsforslag mot byrådslederen Raymond Johansen (Ap).
Opp på talerstolen gikk Cecilie Lyngby, lederen av FP, og langet ut mot byrådslederenDet var ikke måte på manglende økonomisk kontroll og skandaler, mente hun.
Til en viss grad hadde hun et poeng.
Næringsbyråd Geir Lippestad måtte gå. Det samme måtte miljø og samferdsel for samferdsel, Lan Marie Berg. Og helsebyråd Robert Steen.
Milliardene har rent ut til vannanlegg, en havarert brannstasjon og flere bad. Lyngby fremholdt at hun stilte mistillitsforslaget på vegne av Oslos befolkning.
Byrådslederens rival Eirik Lae Solberg, kunne lett ha ordnet seg et mål. Men med en dannelse verdt en Høyremann, svarte Lae Solberg rolig at det slett ikke var vanskelig å være enig i enkeltkritikken.
Men han mente at det nå var opp til velgerne å bestemme om 100 dager hvor vidt byen styres dårlig eller ikke.
Arbeiderpartiets Andreas Halse og Miljøpartiet de grønnes Eivind Trædal løp derimot alt de kunne mot det åpne målet Folkets parti hadde rigget til.
Oppsummert var det ikke grenser for hvor fantastisk Oslo var blitt i løpet av de siste årene ifølge dem. Oslo hadde blitt en by folk vil bo i, hevdet de.
Kanskje var det ikke så rart at bystyret stemte mot et slikt mistillitsforslag. Det er jo de samme folkene i salen som har godkjent politikken som er blitt ført de siste årene. Det ville være ris til egen bak.
De fikk alle en god påminnelse om alt de har drevet med. Men det var neppe målet til Folkets parti. Det skulle jo felle byrådslederen.
Folk er ikke dumme.
Men folket bestemmer.
❝ Kanskje er det på tide å finne seg en plass på galleriet og se hva som egentlig skjer i denne sal?