En forspilt sjanse til å snakke alvorom sivil ulydighet
Fotogene unge mennesker med kledelig etnisk og seksuell diversitet som lager bomber og monterer dem – hva skal vi med det?
For to og et halvt år siden utga den svenske klimaaktivisten og professoren i human økologi Andreas Malm boken «How to Blow Up a Pipeline». Den argumenterer for at klimabevegelsen bør forlate sitt pasifistiske ståsted og ta i bruk sabotasje.
Flere kritikere påpekte at tittelen burde ha vært «Hvorfor» heller enn «Hvordan», siden teksten ikke beskriver fremgangsmåter.
Åpning for ødeleggelse av oljeog gassinstallasjoner har utvilsomt noe for seg, siden verdens ledere ikke å ta tak i klimaproblemet på troverdige måter. I hvert fall er en diskusjon om sivil ulydighet helt på sin plass.
Det som er mindre greit er at regissør Daniel Goldhaber har klart å gjøre boken om til en kupp-film som banaliserer hele problemstillingen.
Ferdig radikalisert. Jeg ville gjerne ha sett en filmom prosessen hvor unge aktivister radikaliseres inn i en logikk. Til slutt krysser noen av dem linjen hvor sabotasje og til og med vold tas i bruk og på den måten blir politiske pressmidler.
En slik film virker tiltrekkende og spennende. Den kunne ha sluttet når radikaliseringsprosessen var fullbrakt og aktivistene var klare til å endre hele det politiske landskapet. Men Goldhaber går motsatt vei.
Vi følger en gruppe ferdigradikaliserte og ikke spesielt spennende eller oppvakte unge mennesker i forberedelsene til å sprenge en rørledning i ørkenen i Texas. Og så gjennomfører de aksjonen. Og det er i grunnen det.
Fotogene aktivister. Knapt nok noe av tankegodset i Malms bok utbroderes. Resultatet er en film som ikke klarer å tangere alvoret i stoffet. Fotogene ungemennesker med kledelig etnisk og seksuell diversitet som lager bomber og monterer dem – hva skal vi med det?
Filmen er for opptatt av å lage banal spenning til å komme i nærheten av å forklare eller klare å bygge opp emosjonell støtte til saken. Jeg hadde likt å kunne heie på skuespillerne og tenke at de gjør det eneste rette, men det får ikke filmen til. Dette kunne ha vært et undergravende, farlig og dermed viktig prosjekt, men det filmen klarer best er å bli dum.
Med jevne mellomrom klippes det tilbake slik at vi i korte trekk får karakterenes bakgrunnshistorier. Noen har mistet enmor i en (klimakriseskapt) hetebølge og blitt sint og lei seg. Noen har vokst opp i nærheten av et oljeraffineri og blitt syke. Noen har fått ekspropriert en tomt på grunn av en rørledning. Noen bærer på et sinne mot det hvite Amerika for måten det behandler urinnvånerne på, og så videre.
Alt dette er legitime årsaker til sinne og aktivisme, men det behandles på overfladiske måter. Tonen er forsøksvis knapp og lakonisk, men manuset kommer grundig til kort, og skuespillerne får altfor lite å spille på.
Tøvete. Norske Kristine Frøseth har fått en rolle som skal bære en tidlig varslet twist i historien. Hun klarer seg relativt godt selv om karakteren hennes har lite å spille på.
Forrest Goodluck ser ut som om han har fått beskjed om å ta all urett begått mot urfolk innover seg, og det virker etter hvert mot sin hensikt. Sasha Lane («The Miseducation of Cameron Post» og «Conversation with friends») kler aktivistrollen. Hun er den sammen med Jake Weary og Ariela Barer som skuespillermessig, klarer seg best gjennomdette tøvet.
Filmen føles som en forspilt sjanse til å snakke alvor til en generasjon som kan og bør få til endringer vi som har levd lengre ikke har klart.
❝ Dette kunne ha vært et undergravende, farlig og dermed viktig prosjekt, men det filmen klarer best er å bli dum