Hvor ble det av familienmin?
Før gjorde familien alt sammen. Nå er de blitt en «fragmentert enhet» som sjelden gjør noe annet i fellesskap enn å se Tv-programmer.
Spørsmål: Hvor ble det av familien min?
Vi er en familie på fire, der begge barna er i siste del av barneskolen. Fra å være en liten gjeng som gikk på turer, spilte spill og var med andre familier, er vi blitt en mer «fragmentert enhet» som sjelden gjør noe annet i fellesskap enn å se Tv-programmer. Jeg har utallige ganger forsøkt å prate i fellesskap om at vi aldri gjør ting sammen sånn som før og uttrykke min mening om at jeg tror det er viktig for samholdet i vår lille kjernefamilie. Min partner mener det er en helt normal og naturlig utvikling og at vi bare gjør ting verre ved å «tvinge» barna til å bli med på turer i skog og fjell, og fortsette sosialt samvær som før når de ikke vil lenger. Jeg forstår resonnementet, men jeg er likevel frustrert.
Har du noen tanker, råd eller tips for at jeg skal få det bedre og at eventuelt samholdet i de årene før barna flytter fra oss kan styrkes? Eller handler det mest om at jeg selv må endre forventninger og krav til hva som er «hyggelig» og «riktig» måte å ha det bra i en familie på?
Svar: Når barna er små, er det vi voksne som setter premissene og danner familiekulturen. Etter hvert som barna blir større, skaper de sine egne liv som i stor grad foregår utenfor familien. Som voksne skal de først og fremst være kjæreste og forelder i sin nye familie, og sekundært være sine foreldres barn. Jeg har sett mange parforhold gå i stykker ved at den ene er mer lojal til oppvekstfamilien enn til sin egen partner.
Selv om det er sårt at barna vender segmer utmot verden og vekk fra deg, er det antagelig en sunn utvikling som foregår. Du kan ikke lenger bestemme alt, og må finne deg i å ikke stå høyest på barnas ønskeliste.
Ny vår i parforholdet. Det betyr ikke at du ikke lenger påvirker barna dine, for det gjør du. Det er skummelt å bli stor og gå ut i verden. Ungdomsfasen er dramatiskmed sine voldsomme endringer. Mer enn noen gang har barna behov for dine oppmuntrende blikk og dine betryggende: Dette går bra, dette klarer du! De trenger å vite at du synes at de er fine mennesker. Derfor er det flott at du viser at du ønsker tid sammen med dem.
Så er det ungdommens privilegiumå overse sine foreldres ønsker og være opptatt av seg selv og livet de har der ute. Din oppgave er å holde på rammene, stille krav, og tåle den emosjonelle avvisningen – uten å gi barna for mye dårlig samvittighet. Kanskje er tiden inne for å finne eller gjenfinne dine egne prosjekter, kanskje er det duket for en ny vår i parforholdet.
Finne sin egen vei. Det kan være smertefullt for deg å gi slipp på det tette familiesamholdet, og det er nok ikke så enkelt for barna dine heller. Målsetningen behøver ikke å være at dere skal ha det koselig hele tiden. Dere er fire individer som kan være uenige, men somogsåmå ta hensyn til hverandre. Du kan se på både de fine øyeblikkene og de mer utfordrende som nyttige: Å bryte meninger og løse konflikter er viktige erfaringer for barna dine.
Vi eier ikke barna, de vokser opp og får sine egne liv. En del barn trekker foreldrene sine nærere igjen når pubertetens stormer løyer, og noen når de selv får barn. Da kan en ny balanse i forholdet utvikle seg, en relasjon mellom to voksne.
Jomer du tvinger deg på barna dine nå, jo hardere må de kjempe for sin frihet. De må få romtil å bli seg selv, ta avstand til det som er dine holdninger, og gå på oppdagelsesferd i sin egen indre verden. De må få rote rundt, trå feil og gå på trynet – slik at de til slutt finner sin egen vei videre i livet. Og er du heldig, får du slå følge med dem på veien.