Musikalsk minefelt
Eivind Buenes nye verk binder babylonernes ødeleggelse av Jerusalem sammen med dagens krigshandlinger i Gaza.
Kulturlivet snakker høyt om Gaza. Deler av konflikten er lett å ta stilling til gjennom støttekonserter og opprop – som antallet døde barn og hindringen av nødhjelp. Den humanitære katastrofen kan ikke ignoreres, samme hva man måtte mene om grunnlaget for konflikten.
Å gå dypere, med kunstneriske virkemidler, er krevende. Komponist Eivind Buene gjør det med respekt, historisk hensyn og skjønnhet.
Brutalt. Buenes nye verk, «Leçons de ténèbres» («Leksjoner fra mørket») ble urfremført på Kirkemusikkfestivalen lørdag kveld. Det timelange stykket tar utgangspunkt i François Couperins verk med samme navn fra begynnelsen av 1700-tallet.
Begge baserer seg på tekster fra Klagesangene i Det gamle testamente, om ødeleggelsen av Jerusalem for snart 2600 år siden.
Å la det være med det, ville vært rart i dagens kontekst. Men Buene har flettet inn nye tekster.
Noen fra Finn Iunkers bok «Stemmer fra Israel», der israelske soldater forteller om sine handlinger på Vestbredden og i Gaza. Andre fra FNS liste over okkuperte palestinske områder.
Mye av verket er ordløst og fremstår musikalsk abstrakt, vakkert fremført av kvartetten Song Circus og gambist André Lislevand. Innimellom brytes det opp av innleste tekster over høyttalerne som forteller konkrete, brutale historier fra bakken: Mødre som sprenges, okkupanter som tisser på de okkuperte.
Som i tradisjonen fra Couperin, slukkes stearinlysene som omslutter utøverne én etter én gjennom verket, til rommet til slutt er helt mørkt.
Clusterklanger. Alt dette er kraftfulle virkemidler. Kontrastene er enorme – perspektivbyttet mellom israelere og palestinere, mellom fortid og nåtid, mellom skjønnhet og vold, mellom lys og mørke.
Buene får det til å fungere, med god hjelp av utøverne.
Stemmeføringen er tett, de fire kvinnene som utgjør Song Circus synger ofte nesten det samme, bare en halv- eller heltone ved siden av hverandre i skjærende clusterklanger. Det er langt mellom fine harmonier her, selv om hver enkelt stemme er ren og flott i seg selv. Kvartettens samkjørthet sammen med Lislevands innlevelse, gjorde det spennende å følge med på selve den musikalske fortellingen, selv om man ikke hørte nøyaktig hvilke ord eller hvilket perspektiv som ble illustrert til enhver tid.
Men Buene har ikke gjort det lett for utøverne heller.
Oppramsingen av okkuperte områder i alfabetisk rekkefølge (en stilig speiling av Couperins bruk av det hebraiske alfabetet), er skrevet på kompliserte rytmer. Kanskje skulle de hatt noe mer øvetid sammen? Den militære presisjonen glapp noen steder og tok hull på stemningen.
Mellomstore bokstaver. Et verk som dette, kan ikke snakke med for store bokstaver. Det ville gjort det flatt og forutsigbart. Grepet med de innleste tekstene grenser mot en slik overtydelighet – disse historiene ble så veldig tydelige i forhold til de mer uskarpe, sungne bibeltekstene. Jeg lurer på hvorfor Buene ikke ville lage musikk også av disse.
Men ambivalens har også sin pris. Den abstrakte skjønnheten i musikken ble tidvis litt ensformig. Det hadde vært rom for noen større utsving for å vekke ørene mer. Et vanskelig materiale, med andre ord, men høyst passende på en kirkemusikkfestival i 2024.
Eivind Buenes «Leksjoner» gir ingen klare svar, men litt av hvert å tenke på.