500 sider lest i en fei
Svenske Mikael Niemi skriver forrykende om kroppsarbeid, makt og motmakt.
I2017 blir restene av et lik funnet i en myr i NordSverige. Hvor lenge benrestene har ligget der og om det har skjedd noe kriminelt, er vanskelig å avgjøre. En surstoffattig myr holder på hemmelighetene sine. Opplegget i Mikael Niemis nye roman minner om den britiske TV-serien «Nedgravde hemmeligheter», som har rullet og gått på NRK i mange sesonger. Niemi er da heller ikke fremmed for å utnytte krimsjangeren. I den fabelaktige «Koke bjørn» (2017) blir vekkelsespredikanten Lars Levi Læstadius fremstilt som en snushane à la Sherlock Holmes.
Leselyst. «Stein i silke» er likevel ikke noe mordmysterium, men en roman om ufattelig slit, klassekamp og brutte familiebånd. Spenningsdrivende er den uansett. Selv om boken er på 500 sider, har jeg jafset den i meg nesten uten pauser.
For Niemi klarer forbløffende nok å gjøre fortiden levende igjen. I en tekst som spenner over en periode på rundt hundre år, og der forfatteren uanstrengt hopper frem og tilbake i tid, kjenner man smaken av blodslit i munnen.
En lang passasje der et arbeidslag skal fjerne en gjenstridig stubbe for å rydde en veistrekning, er bare ett eksempel på Niemis formidable evne til å suge leseren til seg. Kampen med stubben blir et oppgjør på liv og død og antar nærmest mytologiske dimensjoner.
Som i gjennombruddsromanen «Populærmusikk fra Vittula» (2000) og «Koke bjørn» utspiller hendelsene seg i forfatterens hjemtrakter Pajala i Tornedalen. Selv har Niemi kalt boken en kjærlighetserklæring til nettopp Tornedalen.
Mytologi. Etter den pirrende prologen om likfunnet i myra, rykker romanen tilbake til 1920 og forholdet mellom de to brødrene Eino og Wilhelm Vanhakoski. Den ene er lutfattig, den andre velberget fordi han har karet til seg gården etter foreldrene. Konflikten dem imellom forgrener seg gjennom hele romanen, i slektsledd etter slektsledd. Igjen får man inntrykk av at Niemi fremstiller et mytologisk univers, der Wilhelm og Eino blir en slags Kain og Abel-skikkelser.
«Stein i silke» er samtidig en dønn realistisk skildring av forbindelsen mellom torpere, eller husmenn, og de som eier jord. I et parti i begynnelsen av romanen, hvor Eino setter seg fore å tjene penger på å brenne tjære, skjønner man umiddelbart at det vil ende med ulykke og bunnløs gjeld for vår mann.
Det ødelegger ikke ett sekund for leserens innlevelse og sympati. Niemi spiller på de nøyaktig riktige strengene. Det samme gjør hans faste oversetter til norsk, Erik Krogstad.
Opprør. Det store slaget i boken, en streik på begynnelsen av 1930-tallet, er basert på historiske kilder. Etter å ha solgt seg selv til spottpris for å få en andel i veiarbeidet i distriktet, får torperne en dag nok. Prisen de må betale – eksemplifisert gjennom historien om Einos familie – er skyhøy.
Realisme, ja, men Niemi drister seg likevel til å inkludere overnaturlige fenomener i miksen. Siw, en etterkommer i Vanhakoski-slekten, har fra hun er liten kontakt med en slags indre demon som gjør henne i stand til å varsle død. Da liket i myra blir funnet, må hun tilbake til røttene sine i Tornedalen.
Vanskelig å svelge? Ikke egentlig. Det mystiske og uforklarlige inngår snarere som en helt naturlig del av romanens verdensbilde.
«Koke bjørn» var en litterær triumf. I årets oversettelse er vekselvirkningen mellom spenningsskapende motiv, historisk bevissthet og menneskekunnskap bortimot like besnærende.